Lovende diktdebut

Maria Dorothea Schrattenholz debuterer på Oktober forlag med diktsamlingen Atlaspunkt. Samlingen rommer fire lengre dikt, der tilknytningen til naturen er påtagelig. Særlig fokuseres det på livets ulike overganger, med døden som siste nedtegning.

Språket flyter godt, og Schrattenholz kaster lys over mennesket som både biologi og bevissthet: du legger knærne mot jorden/ tungen mot blodet/ øret mot jorden/ hører tiden mumle/ dine egne åpninger åpner og lukker seg/ for det som trykkes gjennom/ det er aldri helt stille/ i deg heller. Særlig det kroppslige ved et menneske – blod, negler, svette – skaper en sterk tilknytning til naturen, og flytter fokuset vekk fra begreper som sjel og over til vår naturtilstand.

Denne naturtilstanden er ikke noe som hører et forgangent stammesamfunn til, men noe den navnløse hovedpersonen befinner seg i til enhver tid. Enten jeget er i en leilighet eller i verdensrommet, unnslipper ikke leseren den vakre, men uhyggelige koblingen til den skjemmende kroppen og vissheten om at mennesket er et dyr.

Det fjerde og siste diktet, «Retur», står igjen som Atlaspunkts sterkeste. Strofer som nøytronstjernene elsker/ sin egen tetthet, hvorfor kan ikke jeg? er vakre og mystiske. Schrattenholz skriver nøktern poesi der hverdagsspråket blandes med naturvitenskaplige begreper. Resultatet er en svært interessant diktsamling som krever ettertanke av leseren.