Lengden teller

Da Terje Thorsen debuterte med Dikt fra ei nonne var diktene for all del grei lesning, men de slet ofte med å engasjere de (litt for mange) gangene hvor Thorsen hengte seg opp i forsøk på å si veldig mye på bare noen få ord. De gangene han lot historiene og tankerekkene få mer plass tenderte de på den annen side mot fantastisk god lesning. Det kan tyde på at Thorsen kanskje kan bli enda bedre dersom han frigjør seg fra diktformatet, og heller prøver seg på kortprosa.

Og det er mye av det samme som går igjen når Thorsen nå følger opp med Samtaler med en sauebonde. For fremdeles er det de diktene der han holder fast ved en idé eller en historie og utbroderer den, gjerne over flere sider, som er de mest leseverdige. Et godt eksempel er diktet «du veit ikke hva kjærlighet er» der den fulle, middelaldrende forfatteren Ola Bauer forsøker å lære noen yngre gutter om kjærligheten. Ved å la Bauer få fullføre en lengre monolog som like gjerne kunne vært en del av en oppvekstroman, bygger Thorsen opp en stemning som har en større gjenkjennelsesfaktor og som lar leseren bedre forstå hva det er han ønsker å si med diktet.

Ofte er nemlig akkurat dét litt vanskelig. Kortdiktene som han ofte henfaller til, og som ofte består av små hverdagsobservasjoner, er i utgangspunktet verken spesielt interessante eller godt nok skrevet til at han klarer å heve dem til å bli interessante. Det er greit nok at han vil skrive et dikt om en bestemt situasjon der han elsker kona og katta («8 ½»), men når han ikke gir det mer enn fem korte linjer blir jeg som leser sittende og tenke «Fint, men hva så?». Jeg vil vite mer om tankene og ideene rundt det at han elsker kona og katta. Jeg vil at det skal utbroderes.

For det er åpenbart at Thorsen har et nært og romantisert forhold til diktsjangeren. Flere av diktene hans handler også om dikt, og har direkte og indirekte referanser til flere av forbildene hans. Med sin bakgrunn som bokhandler i Tronsmo og litteraturanmelder i rikspressen har han selvsagt peiling på litteratur, men det vil ikke si at han nødvendigvis har den samme språklige treffsikkerheten som sine litterære forbilder. Det trenger derfor ikke være noe nederlag å bruke mye plass på et dikt, særlig ikke når leserens utbytte blir desto bedre.

Så altså, Thorsen, kom igjen’a. Prøv å skrive kortprosa. Eller langdikt, eller hva du vil kalle det. Du er så mye flinkere til det.