Døden og lesesalen

Morten Langeland debuterte i 2012 med diktboka Æ Æ Å, der makrellens underlige verden ble skildret på smektende sørlandsk. I hans nye diktsamling, Den egentlige kommunen, er sørlandsdialekten byttet ut til fordel for et mer nøkternt bokmål, men teksten er preget av samme lekenhet og stødige språk som debuten.

Samlingen består av fire deler. Man finner en gjennomgående tematisering av kjærlighet, natur og død, men behandlingen av de evige spørsmålene balanseres elegant med hverdagslige betraktninger. Femmila, Cola Zero og utsikten fra lesesalen finner alle sin naturlige plass i teksten: Blant de døde er vi alle lys. / Slik lyder sangen fra jorden. / Jeg sitter på lesesalen. Ser / snødrevet, virveldyret.

En av Langelands absolutte kvaliteter er evnen til å skrive frem sterke bilder, som når teksten behandler kjærligheten. Når han skriver Å leve er øvelse i å miste, er han for eksempel svulstig et øyeblikk, før han etter en kort pause viser frem hvor trist det kan være nettopp å miste noe: Hun sitter og tisser og gråter. / Ansiktet renner ut øynene og hun ligner alle.

Vekslingen mellom det høye og det lave underbygges også fint av diktenes form. Langeland skriver i blant tett opp mot klassiske sonetter, men de plukkes imidlertid fra hverandre, og tidvis skriver han korte prosastykker. Den samme vekslingen mellom høyt og lavt finner man også når han introduserer velkjente readymades i teksten: Husk å resirkuler! og Vær så snille: Vær litt stille!.

Den egentlige kommunen behandler den menneskelige tilværelsens store spørsmål på en usentimental og likefrem måte, uten at teksten fremstår grunn eller enkel. Langelands tematiske lekeplass er omfattende, men helheten fremstår velbalansert og boka anbefales uten forbehold.