«Sitt hos meg»: Presis famling

Dikter-jeget er en førti år gammel enslig mann som har flyttet til skogs. Gjennom konkrete, enkle beskrivelser av tilværelsen «uti periferien» gjør Bergquist ensomheten både fin og helt uutholdelig. Her er nærhet med naturen, men også kjærlighetssorg, og intenst savn etter noen, «et annet liv / som er like / blått som mitt», etter å være en annen enn den en er.

Jeg-et ser på seg selv med en slags ironisk distanse. I «drøm [I]» er han til utstilling som et menneske uten håp, og han kaller seg også «loner» og indianernavn som «Stille Fjott» eller «Gjøk som ikke ligger med noen nå». I «i mine egne mangler» ser han seg selv i forhold til en rørlegger, og forteller om hvordan han prøver å etterligne mannligheten til «denne handy kjempen» ved å kutte trær, beise en vegg og skrive krim.

Det humoristiske både avlaster og går hånd i hånd med dysterheten i diktene, som når han sammenligner bildet av moren som går bak og støtter den dødssyke faren med «en pussig congarekke». Også brudd i rytmen, som fra korte verselinjer uten rim til plutselig: «livet gir deg deng / og faen, folk gir beng / ingen setter spenn på deg» gjør at «Sitt hos meg» blir mer jordnært, ærligere – og det såre enda råere.

Rytmen i det lette, konkrete språket gjør de få abstrakte formuleringene mer nødvendige, mindre klissete og tydeligere. Verselinjer som: «og når jeg sier: vær så snill, kom nær meg / når jeg finner fram liljene / og pianoet i meg – kan andre med ett bli / redd for meg» er dessuten lett å få på hjernen.

I diktet «hm» står det: «jeg skriver / for alle dem / som stanger / på alene». Det er med formuleringer som denne at Bergquist gjør poesi til akkurat det han et sted ønsker at det kan være: «presis famling».