Litt som den sangen: Mildt sagt «relatable»
Dikt om lesesaler og pensumbøker blir ikke nødvendigvis mer spennende enn lesesaler og pensumbøker.
Hvor mange ganger har du ikke sittet på lesesalen med et tomt blikk, latt tankene vandre til Apollo-ekspedisjoner, universet, Berlin og studenttilværelsens forgjengelighet, og det har slått deg at noen burde skrive den ultimate diktsamlingen om akkurat dette? Vel, vent ikke lenger – debutant Håvard J. Nilsen er din mann på saken. Med lesesalene, studentkollektivene og bygatene som kulisser, består Litt som den sangen av tekster som mildt sagt kan kalles «relatable» for en traust student:
«jeg har ennå ikke funnet de sangene som favner disse gatene, denne trikken, som kan bære noe av følelsen på vei til forelesning.»
Du kjenner følelsen av å bla gjennom tusenvis av låter på mobilen, uten at noen av dem ser ut til å passe akkurat her, akkurat nå. Der musikken feiler, forsøker Nilsen med poesi: Boka skildrer studenttilværelsens små tanker og trivialiteter med et språk som føles nært og skjørt. Det er ingen tvil om at dette er en hyggelig, gjenkjennelig og lettlest affære, men dessverre blir dette også bokas «bakside».
Det er ingen tvil om at dette er en hyggelig, gjenkjennelig og lettlest affære
For like lettlest som den er, er den like lett å glemme. Mange steder glir boka ut i det overkant hverdagslige, både i språk og innhold, uten at den helt makter å overgå ditt eget liv. Dermed blir det hele litt som å høre en kompis fortelle om hva han tenkte på her om dagen. Interessant nok, kanskje, men ikke banebrytende. På godt og vondt handler Litt som den sangen om livet ditt: Veldig ekte, men det kunne med fordel vært litt mer spennende.???