Når kunsten krever

Forventningene er skyhøye før det anerkjente dansekompaniet Carte Blanche entrer scenen under ledelse av den svært erfarne iransk-norske koreografen Hooman Sharifi. Når noen forlater salen før forestillingen er over, kan man neppe hevde at forventningene innfris.

Birthmark er en krevende forestilling med sin svært moderne form, og er på ingen måte noe for mannen i gata. Samtidsdans som sjanger søker å være samfunnsaktuell og å bryte opp dansens tradisjonelle former. Sharifi har hentet inn fem koreografer som sammen med danserne har skapt tre numre, med feminisme som overordnet tema, og følelser og individualitet i sentrum.

Det er befriende å se dans i en form som dyrker det rare, humoristiske, keitete og nesten pinlige. Carte Blanche viser at en danser kan være så mye mer enn en teknisk maskin. Dessverre lykkes ikke Birthmark i å formidle sitt feministiske budskap. De to første numrene er forvirrende og langtekkelige. På scenen skjer det altfor mye til enhver tid, og det er vanskelig å finne fokus. Tross forvirringen er de fylt av vakre øyeblikk, sterke menneskemøter og ubehagelig gjenkjennelse, men det mangler en rød tråd.

I siste nummer, A drop of sweat, koreografert av Lina Majdalaines, forteller danserne intime historier om opplevelser knyttet til dans. Feminismen som rød tråd virker å være glemt. Én danser forteller om å tisse litt i trusa, en annen om å ønske det uforutsette, om å fantasere og sabotere. Flere stiller spørsmål ved meningen med dansen i seg selv. Når Mathias Stoltenberg forteller om dansen i møte med 22. juli, brer gåsehuden seg, og Majdalaine lykkes uten tvil i å sette dansen inn i en større sammenheng. Publikumerne som listet seg ut i pausen gikk glipp av det som virkelig festet seg i hjerterota.

Birthmark er en sterk og nyskapende forestilling med noe helt ekte og menneskelig over seg, men den mangler energien, trøkket og den røde tråden som kan gjøre den aktuell for det brede publikum. Carte Blanche viste seg å være best når de ikke danset.