Glede i hvite stillongs

Salen er full. Premiereluften kan skjæres med kniv. Dansekompaniet «The Line» er kanskje mest kjent for sitt stykke «BEyond the face» som ble fremført på Dansens Hus 2011. Da, som nå, er det et aldersdynamisk ensemble, med både gammel og ung, som tar plass på scenen.

Innledningsvis kjenner jeg meg null år gammel. I et uforstående perspektiv blir de plutselige sceneskiftene presentert i en hermetisert kontekst. Dansen skaper et infernalsk kaos. Publikum består nok av dansere, noe som viser seg når den interne dansehumoren skaper gledeshyl i salen: Koreografens stemme kommer inn som en gud og kommenterer dansernes disiplin. Som en velplassert backhand går ballen over nettet, til publikums store fornøyelse. Det er da dansere som Nader Khademi og Mattias Ekholm virkelig vokser på scenen.

Som i en pornofilm er det ikke alltid at historien forsterkes av skuespill. Det er akkurat dette som er showets ulempe, at danserne skal levere replikker. Samtidig kjenner jeg en plutselig innlevelse, både fraskilt og inkludert på én gang. Stian Danielsen utmerker seg i sin tolkning av Josh Grobans «You are Loved», kveldens høydepunkt. Ellers er musikken en salig blanding av klassisk og trash-disco-trudelutter.

Midtveis entrer Mattias Ekholm atter scenen, ikledd muskeldrakt, og osende makt. Han fanger en kvinne i sine armer med sexmagnetismens kraft. Hun svever i hans fang i et forgylt øyeblikk, for snart å bli kastet mot det harde scenegulvet. Ekholm flyr da videre mot neste blomst. Satiren når klimaks i denne brutale overgangens metamorfose da den går fra lettsindig og medrevet til et industrialisert uttrykk. Forestillingen skifter mellom rytmisk frossenhet og stiv livsglede. I mange deler av forestillingen spriker ting litt mye, og kastene er altfor mange. Alt i alt er forestillingen en samtidsgrimaserende beskrivelse av det moderne menneskets mekaniske fromhet, blandet med publikumsfrieri og humor.