Dyrisk og rått

Ord blir knappe når forestillinger som Carte Blanches We are here together skal beskrives. Dansen er så fysisk og rå at det visuelle er vanskelig å beskrive med ord. Det er som om danserne vrenger seg ut av egen kropp, inn i andres kropper i intens utforskning av seg selv og andre. Det er groteskt og voldsomt, mystisk og intenst. Forestillingen oppleves imidlertid i overkant høykulturell og budskapet krevende å få fatt i. Har Carte Blanche blitt for moderne for sitt eget beste?

Mia Habibs «Gjallarhorn» er først ut av de to koreografiene i forestillingen. Scenen er mørk, og lenge er det eneste vi skimter av danserne refleksjoner i paljettkostymene og svake konturer. Lydene danserne selv skaper er magiske i samspill med lys og refleksjoner. Tilsynelatende ukontrollerte bevegelser, fall, hopp og sammenstøt preger begge koreografiene. Det fremstår som dyrisk, og man glemmer å se danserne som estetiske utøvere; de er urmennesker med voldsomme lyster og instinkter.

Etter det mørke og mystiske første verket, tørster publikum etter å virkelig se dansernes kropper. Ønsket blir til de grader innfridd. Marco Evelins koreografi byr på nakenhet og enda mer råskap. Hver muskel, hver anstrengelse, kommer til syne. Kontrasten er nesten overdreven. På scenen står en bøtte med honning, og danserne smører hverandre sensuelt inn. Så byttes innholdet i bøtta ut, og brått er danserne dekket i blod. Blodtørstige villmenn stirrer sultent på publikum og nervøs latter bryter ut når danserne sakte går nærmere og nærmere. Før det blir svart.

We are here together lykkes i å provosere, men har problemer med å fortelle oss hvorfor. Hva koreografene forsøker å formidle er for publikum uforståelig. Vi får ikke taket på hverken hva første akts mystikk eller andre akts kroppsutforskelser egentlig symboliserer. Om ikke annet klarer forestillingen å bevege publikum. Forsamlingen forlater lokalet fulle av følelser og ubehag, men trolig også nokså forvirret. Budskapet drukner i moderne grep.