Softcore Untd. leverte en konsert publikum aldri vil glemme

Hkeem: Keiser uten klær

Selv om Hkeem begeistret publikum med sin sjarm og energi, minner det hele om en dårlig tenåringsfilm.

Spenningen gnistret i luften i et lokale fylt til randen av publikummere som ventet spent på at Hkeem skulle innta scenen. Det hersker liten tvil om at artisten fra Groruddalen behersker et nærvær som får, med sin gutteaktige sjarm og gripende energi. I løpet av konserten festet det seg likevel en uro i kroppen: Har jeg sett dette før?

Svaret er ja, senest under utdelingen av P3-gull. Spøkelset som jaget igjennom salen var av en kunstig og repetitiv art. Som vanlig gjorde en smilende og sjarmerende Hkeem sin ting og fremførte topplåt på topplåt til publikums begeistring. Men følelsen av å ikke være på konsert, men en TV-produksjon fra NRK, gjorde seg gjeldende fra start. Som et slags Memento-øyeblikk, der jeg var sikker på at låten som ble spilt var den som nettopp ble spilt – eller var det sånn at den som nettopp var blitt spilt, ble spilt igjen nå?

Men, for all del. Folket trenger sirkus og brød. Da Norges evige landeplage «Fy Faen» ble spilt vakte det begeistring blant et fortryllet publikum. Keiseren Hkeem styrer massene med fast hånd, uten noensinne å gripe til bremsen.

Så var det denne sjarmen da – usikkerheten på om den tidvis grenser til det komiske, som en slags Hkeem-parodi på seg selv, er et gjengående spørsmål. Men det er kanskje det som er gripende, doktoren fra Oslo øst hvis medisin er glede.

Men på tross av energi, sjarm og et engasjert publikum sitter undertegnende igjen med følelsen av å befinne seg i sluttscenen i en tenåringsfilm og et sterkt koreografert publikum befinner seg foran en mekanisk pop-gruppe er inntrykket som fester seg i kroppen. Gørr!

– 612 var gæst, men tæsja dessverre ikke showet: Slik var torsdagen på Bylarm!

Magisk fra Softcore Untd.

Hvis du ikke var der kan du bare angre. Softcores konsert på Blå var et øyeblikk du ikke kommer til å glemme.

«Ingen leser mine tanker» rapper Emir foran et Blå fylt til randen. Men Emir, du leser iallefall våre tanker og gir oss det musikalske adrenalinkicket vi hungrer etter. For det er ikke mangel på hvilken magi kvartetten makter å skape. Softcore griper tak i hele kroppen og gjør publikum til en organisme som reagerer ekstatisk på bangerne som blir servert på løpende bånd.

Idet de første versene fra «Sjansespill» flyter rytmisk ut av høyttalerne er gleden til å ta og føle på. Og det stanser ikke der, for idet den halvgudommelige perlen «Skolebenken» blir spilt, er tilogmed undertegnede, en gretten vestlending, bare nødt til å danse.

Det eksisterer liten tvil om at dette er en gjeng som finner glede og høyeksplosiv mana i samspillet seg imellom og energien som bandet kanaliserer smitter like raskt som årets influensa.

Meningen med Bylarm er nettopp øyeblikk som dette, opplevelser som fyller kroppen og gjør at du kan møte mismotet på mandagen med energi og glede. Hvis noen de neste tiårene finner opp en tidsmaskin er anbefalingen klar: Ikke forsøk en ny sjanse med ditt livs kjærlighet. Dra tilbake til 3. mars 2018, på en konsertscene i Oslo lagde nemlig en gjeng på fire magi.

– LÜT tok balletak på publikum fra første sekund: Sånn var fredagen på Bylarm!

Lil Halima: Uforløst potensiale

Følelsen av at talentet Lil Halima kunne gitt så mye mer hjemsøkte konsertlokale under talentets opptreden på Parkteateret.

Selv om Lil Halima knapt har mer enn noen få låter på Soundcloud har det unge stjerneskuddet rukket å imponere en samlet musikkbransje. Idet gradestokken ligger godt under null og mørket ennå ikke har sluppet taket, er det godt at den varme og lysende stemmen til det fremadstormende talentet kan varme opp frosne festivalgjengere i et velfylt Parkteatret.

Med sin magiske stemme inviterer solstrålen fra nord publikum til å delta i et sårbart og følsomt univers. Godt hjulpet av trommeslager Henrik og korist og keybordist Tilla er konserten en sømløs musikalsk opplevelse. Det er likevel noe som ikke stemmer, et moment som gjør at du blir stående på dørkarmen, uten å bli invitert helt inn i varmen.

Sett vekk fra den engasjerte garden i front klarer ikke Halima helt å komme i kontakt med publikum. Uromomentet er at den forlokkende stemmen blir forhindret av en statisk tilstedeværelse på scenen. Store deler av konserten virker Halimas sceneopptreden umotivert og lite engasjerende.

Du kan liksom skue det rungende og sprudlende potensiale Lil Halima besitter, men som forblir uforløst. Det er derfor på grensen til det irriterende når jeg flere ganger gjennom konserter arresterer meg i å tenke: Kan du ikke trø litt ekstra til her, det lille drysset av magi og jeg ville fulgt deg til Antarktis.

Da tonene fra siste låt forsvant ut i mørket, sto jeg igjen som en forvirret gjest til en fest der invitasjonen ble trukket i døren. Idet jeg beveger meg mot utgangen forfølger følelsen av det uforløste meg ut i den kalde vinternatten. Til neste gang, Lil Halima – farvel!