En himmel full av synth

Ine Hoem

Scene: Sentrum Scene

Vi er i synth-himmelen når Ine Hoem og de fem medhjelperne hennes byr oss opp til dans. Frontvokalisten var en del av det nå oppløste PELbO, som ble til Highasakite, og vi er i samme landskapet som sistnevnte – altså i samme gate som svært mange andre akkurat nå. Men jazzartisten Ine Hoem når ikke helt opp i samme liga.

På mange måter er bandets uttrykk plettfritt, og svært så gjennomarbeidet. Hoems stemme er upåklagelig og stemningsfull, med koring som kommer inn akkurat der den skal. Men etter tre-fire låter i samme tralten blir det fort uengasjerende og forutsigbart. Det hjelper ikke å piffe opp et rimelig tradisjonelt uttrykk med et hav av synth. Her er det lite å tygge på, for Hoem vil heller gi oss alle svarene – før vi rekker å stille noen spørsmål.

Sistelåta «When We Collide» er en opptur, men tar man vekk elektronikarytmene står en igjen med noe ganske middelmådig. Det er Hoem som er problemet her. «Jeg skal leve på dette i et helt år, til plata mi slipper ut», sier hun i det konserten ebber ut. Å gå tilbake til jazzen vil være en bedre idé.