Vrenger alle sjangre

Bransjefestival til tross - noe av det mest forfriskende med tettpakkede timeplaner er å ramle inn på konserter, mange av dem helt tilfeldig, og finner en innertier.

Nothing Personal spilte før Metteson på Blå på fredag. Ikke bare jeg var tidlig ute. Det skulle vise seg å være smart, for med det fikk jeg se den ferske elektronikatrioen Nothing Personal. Så bra var det, at deres neste gig på St. Edmunds kirke på lørdag ble planlagt.

Les også: Han Gaiden tok publikum med på romferd under By:larm

Thea Emilie Wang, Solveig Wang og Dorothea Økland har alle flere prosjekter på timeplanen, både solo og i flere band med vidt forskjellige uttrykk. Når de forenes i Nothing Personal, har de tatt med seg det beste fra hver krok.

Her er jazz, improvisasjon, strenginstrument, klarinett og forvrengte vokaler. Alt svøpt i et elektronisk lydbilde som bryter og nytolker sjangerkonvensjonene. Det anes også en tå i popmusikken. One Second med drønnende beats og lekne drag er deres eneste utgitte låt, men de har mer å by fra det lekne studio.

Godt er det at det tok med lekenheten til kirka i dag. Trioen står fullt fokuserte over bordet med flere ledninger, synther og utstyr enn det er plass, og de vrir og skrur med stødig hånd. Men spillegleden trenger gjennom: de ler, rives med og smitter en full sal.

Lyssettingen er heftig nok til at definisjonen av denne konserten kan påstås konseptuell. Det brytes sjeldent opp, og publikums etterlengtede applaus må nærmest signaliseres fra scenen.

Les også: Murder Maids bedriver kontrollert utagering under By:larm

Dorothea Økland pakker lydene ut igjen på inderlig vis og griper mikrofonen: “I’ve been wanting to stay” repeterer hun, og treffer en nerve hos både de med hell, lykke og ulykke. Det er vakkert og vondt. Rørende nok til at en av publikummerne på benken foran meg må tørke tårene.

Hadde jeg sittet lenger bak i lokalet, ville jeg nok sett flere våte øyne.