Er de virkelig norske?

Kildaphew er nye, de er spennende, og de beviser at de fortjener plassen på Bylarmprogrammet. I grunnen burde de fått enda mer oppmerksomhet, og fylt teltet til randen. Det beste er at sjangeren er deilig ubestemmelig. Det er ikke lett å finne ut om det er jazz, RnB, eller hip-hop. Det hele krydra med et snev av pop og elektronika.

Vokalist Danielle rapper deilig og kontrollert. Tekstene er fulle av budskap, og musikken renner over med sjel. Det er rett og slett diggbart. Og det digges blant publikum. De første radene er helt med, og ingen står stille. Dessverre blir det mye støy fra folk i baren og lenger bak i teltet. De skulle bare visst hva de gikk glipp av. Dette er en deilig konsert der man rett og slett kan nyte kvalitetsmusikk.

Imponerende nok er det plass til tre korister og tre blåsere, i tillegg til bandet, uten at det virker overfylt på scenen. Og det er en fryd at de har dem med. Det tilfører det lille ekstra til konserten, og gjør det hele mer spennende. Det er ikke noe ekstravagant show, men det trenger det heller ikke være, kvaliteten i musikken bærer konserten i seg selv. Sjangeren og uttrykket har noe unorsk over seg, og det er deilig at de tilfører et annerledes uttrykk til Bylarms elektronikahav.