Les Tiller, for faen!

Det er mørkt, så mørkt. Den nedstemte burde aldri plukke opp en Tiller-roman (ønsker du å bli nedstemt kan du starte med debuten Skråninga). I Flukt plukker han opp temaer som sorg, skyld og skam, og viser hvordan disse følelsene kan utspille seg hos forskjellige personer. Også utenforskap, kjønnsidentitet, forventninger, religiøsitet og åndelighet er sentrale temaer i romanen.

Tiller har vist før at han er en mester på å lappe sammen en fortelling av puslespillbrikker som etterhvert faller på plass, men i Flukt drar han dette enda lenger. Her vandrer tanker og perspektiver fra hode til hode, slik kun Virginia Woolf — og nå også Tiller — får til. Romanen følger en familie på tre gjennom å hoppe mellom et utvalg av minner, der man flyktig beveger seg frem og tilbake i tid og der jeg-personen stadig byttes.

I Flukt vever Carl Frode Tiller sammen et spindelvev av observasjoner, emosjoner og relasjoner fra tre forskjellige hoder. Til slutt står du igjen med et sammensatt og vakkert vev, men du er også fluen som fanges inn av nettet og slukes av Tillers poetiske linjer. Og vevet av relasjonene mellom romankarakterene, er sterkt som edderkoppen sitt, men trådene er tynne — og alt kan rakne ved den minste bevegelse. Tillers spindeltråder er dødelige.

Tiller har et poetisk språk i sin siste roman. Han leker seg med tempo, metaforer, detaljskildringer og overganger: «eg fall og fall, å spele var å la seg falle, og eg spelte og spelte, og over- kroppen rugga og rugga, fram og tilbake, i rullestolen og på pianokrakken og i rullestolen og på pianokrakken, som over- kroppen til ein ortodoks jøde som stod framfor klagemuren og bad». Slike motiver dukker opp igjen og igjen og får scenene til å flyte over i hverandre.

Det er særlig samtaleskildringene i romanen som utmerker seg i Flukt — og generelt i Tillers bibliografi. Gjennom dialogene og karakterenes tanker gjennom dialogene får Tiller frem akkurat hva som er vanskelig i de gitte relasjonene. Forfatteren gir leseren et helhetlig og troverdig blikk inn i det dypeste mellom to personer. Her får vi innblikk i hva de faktisk sier, hva de vet at de burde sagt, hva de ikke får til å si, og hvordan de tolker hvert ord som kommer ut av samtalepartnerens munn. Og her skal alt analyseres. Det ligger noe mer i hvert blikk, i hver håndbevegelse, i hver eneste setning. Tiller får virkelig frem hvor vanskelig det kan være å kommunisere med andre mennesker — for til syvende og sist er alle innelåst i sitt eget hode.

Likevel — det er ikke kun mørke i Flukt. Det finnes også håp, det finnes trøst, og mennesker kan også være gode mot hverandre. Tiller beskriver hvordan to mennesker i sorg kan reagere ulikt, falle fra hverandre, for deretter å finne trøst i hverandre på ny.

Det er like herlig som det er fælt å lese en roman av Tiller. Jeg har ventet i tre år siden forrige, og Flukt skuffer ikke. Mer poetisk enn noen gang, mer åndelig enn tidligere, men med den samme røffe, ærlige, depressive skildringen som man kan finne igjen i hans tidligere verk. Tungsinnet legger seg kanskje over deg mens du leser Flukt, men det er så verdt det. Fortsett å dra meg ned i søla, Carl Frode! Og til alle dere andre: Les Tiller, for faen!

Les også: Menn uten skjorter og musikk uten hemning