Uvanlig godt om et vanlig menneske

Andor Leines liv leves to steder: i en treromsleilighet i Sigurd Lies gate og på et kontor i sjette etasje i Næringslivets hus, hvor han er «rådgiver for en mellomstor bransjeforening i NHO-systemet». Den hardtarbeidende (og ærlig talt talentfulle) trettifemåringen skal imidlertid få sitt liv snudd på hodet en aprildag i 2014. Etter anerkjennelse for sin evne til å knytte bånd med foreningens medlemmer blir han intervjuet og fotografert til en sak for intranettet. Fotografiet: Andor i helfigur iført hvit skjorte og vindjakke foran en gul glassfiberbakgrunn.

Bildet går sin seiersgang fra moteblogg til VG-sak. Andor utropes til stilikon og eksponent for klesstilen normcore. Dette er bokens innsalg, et humoristisk og nokså fiffig scenario, men fortellingen strekker seg ut også bak dette lerretet. Idet det byråkratisk betonede anslaget pares med en fortvilet Andor som føler seg karikert som mannen i gata av en driftig journalist, noterer jeg en likhet til Kafkas Josef K. Men denne virvelvinden av hendelser utløser, noe skjellsettende, en forelskelse i avisfotografen Mina, nye vennskap via henne og en omfattende gransking av egne motiver og livsvalg. Dette saftige anslaget drar meg inn umiddelbart.

Etter hvert bygger det seg opp noen ekstra sfærer i Andors liv. Stampuben til hans nye bohemske vennegjeng, Bar Bukowski ved Youngstorget, blir scene for flerfoldige fyllehistorier. På dette stedet lærer vi at Andors behov for sosial bekreftelse overskrider jobben. Også familiehuset på Hamar kompliserer den først enkle hovedpersonen. Andors bror, Edvard Evensen, er hedmarkspoet preget av en mørk fortid. Like skjebnesvangert objekt som vindjakken er kanskje Edvards dikt, som figurerer som epigraf foran boken. Andor hadde i ungdommen i ukevis pusset og gnikket på et litterært essay som skulle vinne ham konkurransen «Hedmarken skriver», men broren forbigikk ham da han kvelden før fristen førte i pennen et traust hyllestdikt til Prøysen. Merkelig nok er det her det hele står på spill. I omgang med sin mor og bror får vi øye på de dypere sidene ved Andor, de sanne følelsesmessige reaksjonene.

Universitas har anmeldt Jens Oscar Jenssens nye bok om stoikerne: – Gammel visdom går sjelden av moten

Navneulikheten mellom de to brødrene kommer av at foreldrene er skilt. Vi får ikke vite særlig mer om dette, men etternavnene signaliserer muligens et dypere skille disse to imellom. Edvard skeiet ut og fulgte drømmen, mens Andor angrer på alle valgt han har tatt. I et melankolsk tilbakeblikk halvveis gjennom boken følger vi Andors skolegang, studievalg og yrkeshistorie. Til og med Universitas figurerer som en nostalgisk flik av hans svunne studietid. Dette tilbakeblikket dobler som startskudd for Andors karriere som essayist. Inspirert av sine nye, frie venner peker han ut dette som plan B, etter at han har gitt opp den fornuftige ni-til-fire-jobben.

Persongalleriet er både fargerikt og gjenkjennelig, og de nøysomme observasjonene av fakter og språklige nyanser rubriserer dette galleriet for oss. I tillegg er språkføringen gjennomgående solid. Det finnes få prangende eller pretensiøse formuleringer, og dialoger så vel som skildringer utføres plettfritt. Imidlertid tillater Nordengen seg etter hvert å ty til floskler, platte drøftinger, ordspill og tørre vitser. Den i begynnelsen behagelige og effektive prosaen transformeres sakte til noe mer utsvevende, men dette kan også tenkes som et slags grep. Andor er til syvende og sist en kjedelig person, og selv om han ikke setter premissene for denne fortellingen (såpass mye lærte vi av en mystisk interaksjon på Stortinget T-banestasjon, hvor i alle fall undertegnede begynte å tvile på denne fortellingens fravær av metakommentarer), kan vi ane at språket i denne romanen følger Andors forvandling.

Fikk du med deg Universitas' anmeldelse av Combos' nye plate? Vår anmelder mener den er sjeldent god: – Magisk combo

Det foresvever meg at spørsmålet dreier seg om hva som definerer og konstituerer ens historie. Andor funderer over hvorfor hans gamle skolevenner evner å enkelt skissere sine liv mens han selv sliter med å legge ut om sin personlige fortelling. Noen kvasifilosofiske betraktninger rundt det David Hume står for av exphil-pensum, fremskynder handling hos Andor. Han begynner å eie sitt liv. I bokens andre fase byttes nemlig Josef K. ut med Edward Norton. Væpnet med nye, nietzscheanske krav til livet skal Andor sabotere for sin usympatiske, oppriktig talt umoralske arbeidsgiver, men vår helt fortsetter å snuble oppover karrierestigen. Noen titalls sider før slutt sprekker boblen, og hvordan det hele ender, må vi tenke oss til selv.

For Andor var livet enkelt. I sitt stille sinn var han en malplassert raddis med kunstneriske ambisjoner, men utad (og på ekte) var han en nyttig idiot med en brukken yrkesetikk. I Kaptein på egen skute bevitner vi hans sisyfosiske kamp om å raske sammen en identitet og leve ærlig og genuint. Debuten lover spennende ting for Kjetil Nordengen, som har forfattet et stilsikkert og underholdende verk. Boken må riktignok lide seg gjennom noen av de samme voksesmertene som Andor, men på sluttstreken utkrystalliserer det seg en fastere identitet enn den romanens hovedperson sitter igjen med.