Ut mot havet

Det skjer ikke så mye på det forblåste Vorpeneset. Det skjer så lite at Alma får sjokk da et tilfeldig forbipasserende ektepar spør om å få sove i huset hennes.

Sammen med den noe værbitte ektemannen Eystein har Alma grodd fast i daglige rutiner og den altoppslukende ensomheten ute i havgapet. Sønnen Stig har flytta hjemmefra for lenge siden, og dagene der ute lar seg kun forandre av været og årstidene. Hver vår reiser Eystein på vårfiske og Alma blir sittende alene med sauene og det store tomme huset. Men denne våren skjer det noe uventet. Heldigvis. Det litt merkelige ekteparet får Alma til å se seg selv i et nytt lys, og etter at de kjører videre kan ikke den grå hverdagen bli den samme.

Alma sier selv i boken at «sett fra hennes synsvinkel virket livet hennes så tilfeldig, så overlappende og helt uten logikk at hun ikke kunne forstå at noen kunne sammenfatte det til en historie engang, langt mindre få fram et poeng av det». Alma tar hele romanen på kornet. For det er noe ved historien som på én og samme tid er lite troverdig og hysterisk morsomt, og man må stille seg spørsmålet om det hele er en parodi på «forlatt kone ved kysten lengter etter noe nytt». Alma balanserer mellom å være en parodi på seg selv og et faktisk menneske, pakket inn i et språk med mange overflødige beskrivelser og metaforer. Og det er nok metaforene som gjør at boken fremstår som en parodi. Man skjønner at Alma lengter bort uten å måtte ty til måker som flyr avgårde og kvister med uutsprungne blomster.