Storslagent om mor

«[...] mor har forsvunnet for meg, mor har blitt et fremmed land, tilhører en mytisk tid [...]», tenker Johanna, hovedpersonen i Er mor død. Johanna Hauk er kunstneren som tretti år tidligere forlot sin ektemann til fordel for en amerikansk kunstlærer. Nå vil hun gjenoppta kontakten med sin aldrende mamma, som gradvis har brutt kontakten med henne etter at hun forlot den besteborgerlige tilværelsen i Norge.

Førstepersonsfortelleren prøver å få klarhet i hvordan bruddet kunne skje. Kan mangelen på kontakt forklares med Johannas kunstverk «Barn og mor 1 og 2»? Har mor rett i at hun er blitt avbildet av kunstnerdatteren på en løgn- eller tyvaktig måte?

Handlingen drives frem av Johannas stadig mer pågående forsøk på å oppnå kontakt med en mor hun lengter etter, bebreider og vil forstå. Skildringen av de faktiske tilnærmelsene ispes løpende tankevirksomhet knyttet til hvem moren var, hvem hun er, og hvem hun har blitt i Johannas hode: «Av mangel på informasjon dikter jeg henne opp», konstaterer fortelleren. Spørsmålet om det er nettopp det hun også har gjort i det skandaleombruste kunstverket, henger i luften: Her er det mange lag.

Les også: Intervju med Jonas Eika –Jeg er sosialisert til ikke å si ifra

For lesere som fulgte debatten om Hjorths Arv og miljø, hvor forfatterens faktiske familie anklaget henne for å utlevere dem i et litterært verk, vil også dette sakskomplekset kunne kobles på tematikken i Er mor død. Men det er ikke som kommentar til den kritikerroste og kontroversielle 2017-romanen den nye boken bør huskes.

For romanens virkelige forse ligger her: Johannas enetale er både så entydig og samtidig vaklende i sin tvil at rommet for å se hovedpersonens blindsoner i grunn blir ganske stort. Og, i kombinasjon med bruddstykkene Johanna skildrer fra barndommen, blir det stadig klarere at mor kan vurderes fra svært ulike synsvinkler. På den måten illustreres elegant to innsikter som til sammen er smertefulle: for det første at mennesket ikke slutter å bære på egen lidelse i det øyeblikket en blir forelder, og samtidig at barnet aldri vil kunne behandle sin mor som fritatt fra ansvar for ikke å videreføre smerteerfaringen; uansett hvor tung og sammensatt den måtte være.

Johannas undrende setninger, hennes spørsmål til seg selv og leseren og hennes desperate drift mot moren utgjør i sum en velkomponert fortelling om tap og kunstens relasjon til virkeligheten. Men mest av alt er det en troverdig skildring av hvordan barndommen merker barnet, og hvordan smerte kan sildre uhemmet videre i blodet — også til neste generasjon.

Hjorth er stor når hun skriver om mor, men er Hansen det samme når hun skriver om far? Les også Fars historie i en datters språk