Stilsikker selvransakelse

I en grønn bil som «ser ut som en lekebil», tar en godt voksen mann seg en fornøyelsestur rundt om i Bærums elegante villastrøk. Med seg har han et kobbel av tolvåringer, både gutter og jenter, som han overbeviser, like selvfølgelig som om det dreide seg om en is eller pose chips, om å onanere ham etter tur.

Les også: Vulgært og distansert om sørgelige liv

Går det an å åpne en oppvekstroman på denne måten? Ja, tydeligvis. En leser som forventer en tilfredsstillende dannelsesreise eller et nostalgisk tilbakeblikk til en hensvunnen tid, vil imidlertid ikke få forventningene sine innfridd. Jeg-personens oppvekst i Bærum på 1970-tallet er i stedet preget av overgrep, tyveri, moralsk ambivalens og bisarre situasjoner. Han onanerer åpenlyst utenfor sin egen konfirmantleders hus. Han spiser godteri på taket av Haslum krematorium. Han stjeler fra sin egen familie. Han stirrer på voksne kvinner og fantaserer uhemmet om dem mens de er til stede. Han utsettes for seksuelle overgrep i svært ung alder, men føler mer opphisselse enn skam når han tenker på dem.

Når jeg hører ordet «overgrep», går tankene mine først i retning av utvetydig tvang og seksualisert vold. I Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen er jeg-personen i stedet et offer som ikke innser at han er et offer — i stedet forstår han seg selv som en nesten uvitende deltaker i noe spennende og ukjent. Anspente situasjoner blir skildret på avstand, og de lange tankestrømmene som følger, har tydelig utspring i en mye eldre manns moralske dømmekraft og refleksjonsevne. Setninger som «Jeg tenkte det ikke da, men» går igjen.

Språket er uvanlig stilsikkert for en debutant. Særlig når han skriver om begjær og seksualitet, glir han inn i en hurtiggående turboprosa, der opphisselsen til hovedpersonen speiles i en lang rekke korte, anspente setninger adskilt med komma. Tankestrømmene blir ofte lange — de kan strekke seg over en halv side og mer — men språket føles likevel aldri tungt eller pretensiøst.

Les også: Med grad og gønner

Hvis Ibsen hadde rett i at å dikte er å holde dommedag over seg selv, har Per Marius Weidner-Olsen virkelig lyktes i å dikte. Han behandler dystre, komplekse temaer med imponerende letthet og filosofisk tyngde og skriver seg inn i en litterær tradisjon hvor det syndige eller tvers igjennom umoralske mennesket går sin egen historie i sømmene. Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen er en briljant oppvisning i nådeløs selvransakelse og en sjeldent imponerende debut. Mer!