Solid teori og varierende praksis

Sykdommen er langt fremskreden da jeg-fortelleren i Mor forsvinner konstaterer: «[...] hva som var mor og hva som var demens, klarte jeg ikke å finne ut av.» Denne erkjennelsen; utfordringen i å holde fast på de vesentlige egenskapene ved et menneske, blir refrenget i boken, som tematiserer våre felles livsbetingelser og modernitetens skyggesider.

Les også: Fars historie i en datters språk

I Truls Unholts debutroman følger vi et voksent barns beretning om sin mor. Sønnen forteller fra Berlin, hvor han tråler kafeer, kikker på folk og fe — og forsøker å skrive. Leseren tas vekselvis inn i fortellerens omgivelser og reisen han gjør i minnene sine: fra barndommen, til kjøttkakemiddagen da moren brått har byttet ut tyttebær med jordbærsyltetøy, og frem til hun når siste stadium i demensutviklingen.

Fortellingen om morens (sinns)forsvinning brytes opp av lengre essayistiske partier — med varierende kvalitet. På sitt sterkeste evner Unholt å bruke sønnens gradvise tap til å tenke mer generelt rundt menneskelig meningssøken, i en tid hvor stadig flere livsområder beslaglegges av teknologi og nyttetenkning. Særlig mot slutten flettes den konkrete fortellingen sammen med idéhistorie og vitenskap, på vellykket vis. Da blir diskusjonen om hvilke handlinger som har egenverdi, uavhengig av målbar nytte, elegant løftet til en metarefleksjon rundt sønnens romanprosjekt, som til forveksling ligner nettopp den leseren sitter med. For hva er fortelleren i ferd med å gjøre når han vil skrive om mor som gradvis forsvinner? Blir boken et rent instrument for å tjene penger og markedsføre forfatterens person eller en handling som er god i seg selv, et meningsfylt overgangsrituale — i møte med en seig og sakte død?

Les også: På kant med kunsten

I romanens midtre partier bærer dessverre dialogen med ulike filosofer og forfattere preg av navneskvetting. Unholt viser riktignok at tankegodset han bygger på, er stoff han kan godt. Jeg tviler aldri på at tanken bak de ulike referansene finnes. Det er snarere evnen til å omsette all teorien i en språklig praksis som er tilgjengelig også for lesere uten Unholts kunnskaper, som tidvis svikter.

Likevel: Mor forsvinner er en innsiktsfull roman. Forfatteren gjør mye rett i sin sammenstilling av den dypt forferdelige sykdomshistorien og en insisterende modernitetskritikk. At de mange filosofiske og historisk referansene til dels er for dårlig integrert, bør til syvende og sist ikke skremme leserne vekk. Mor forsvinner er, om enn noe høytsvevende, et resultat av et imponerende stykke tankearbeid om hva det vil si å være menneskelig.