Sjarmerende kjedelig

Som tittelen varsler er Været og uvirksomheten en roman der det skjer temmelig lite. I sentrum står Ådne, en moden mann bosatt i Oslo, som manøvrerer seg lavmælt og grublende gjennom dagene. Han har nok med å måtte forholde seg til sitt eget hode, sine to venner og en sønn fra et havarert ekteskap, som han har et avmålt forhold til. Han fosskoker potetene sine, skriver, tenker, går i skytteltrafikk mellom Oslos biblioteker og tar en kort tur til Paris.

Ådne vil gjøre så lite som mulig ut av seg. Han bare er, i en tilværelse som stirrer blankt tilbake på ham, mens været skifter likegyldig. På denne måten blir han et kraftløst sentrum i romanen, som skildrer dyp meningsløshet på en lett måte. Det hele er komponert av korte, løsrevne tekstpassasjer med små smakebiter fra Ådnes univers. Det kan være en kort konstatering som «Ådne er ikke riktig klar over hvor han kommer fra. Hans første minne er fra Oslo, derfor svarer han Oslo når noen spør». Eller en skildring av han og sønnen på hver sin side av middagsbordet, i en replikkveksling som ofte går i stå og ender med at de ikke deler «flere ord eller blikk, før kvelden kommer».

Disse korte og hverdagslige værrapportene fra Ådnes liv bæres av humor med en åre av vemod i seg. Dette gjør Åsbakk med en til tider rørende sympati. De korte tekstpassasjene står ofte godt for seg selv, som en liten verbal dram man fort får lyst på mer av. Problemet er at disse drammene drukner i hverandre, uten et gjennomgående flyteelement som bærer sammenhengen. Ingen av inntrykkene får tid til å sette seg, noe jeg tror de hadde tjent på. Det spriker i for mange retninger og ender litt tamt. Særlig når språkdrakten vingler fra det lette hverdagslige språket forfatteren behersker godt, over i en noe mer påtatt konservativ tone.

Så er det jo en tam og uvirksom hverdag som skildres, og Åsbakk skal ha skryt for et originalt forsøk på å blåse liv i en uoriginal karakter. Men når romanen, og en av Ådnes lettskyede dager, «starter med en ulmende uro», så savner jeg mer av denne uroen. Den forsvinner i strømmen av halvvittige betraktninger, og det blir et rart paradoks at romanen handler om nesten ingenting, samtidig som den forteller for mye.

Det er synd at det ikke blir pirket mer i den sjarmerende kjedsomheten, som ofte inviterer til lett humring uten å stikke dypere. Det ender med at romanen – som Ådne selv – gjør litt for lite ut av seg og det potensialet som ligger der.

Les også: Universitas' anmelder mener Weidner-Olsens debut er en stilsikker selvransakelse.