Mus og Sand, hand i hand
Aune Sands selvproklamerte mesterverk får det kanskje ikke til å plaske i «jordbærkammeret» eller «eplestaven» til å gå amok, men gøy er det likevel.
- Av: Aune Sand
- Forlag: Champagnemus Forlag
Sands Jordbærmus er som vinden, havet, stjernene, våt mose under fotbladene, skogen, fjellet, regnet, klare øyne, tårer, innsiden av et vaktelegg, farger, mormor som hekler, latter, glede, stønn i natten, månen.
Sand er kanskje mest kjent for sin film Dis, som ble totalslaktet da den kom i 1995. Jordbærmus er Sands, av noen, etterlengtede forfatterdebut. Boken er skrevet som en hyllest til kvinnen. Den er en samling uavhengige erotiske fortellinger som kan leses enkeltvis. Av 261 sider, består de første 123 sidene av tekst mens de resterende er bilder av kvinner, åkre, fyrtårn, hyller i en dagligvarebutikk, flere landskap, flere kvinner, og så videre.
Alle fortellingene handler om en navnløs hovedperson som ser en kvinne, ser hennes dinglende bryst, tunge rumpeballer og hennes rosa strek omkranset av svarte sjøblomster. Og puling. Eller elskov som Sand foretrekker å kalle det. Handlingen foregår i Russland, i skog, på enger, i tog, i en Citröen, på strender, i landsbyer, i høyet og i hytter. Han beskriver bugnende natur og villige, våte kvinner.
Sand bruker lange setninger tette av metaforer. Ofte bruker han metaforer for å beskrive metaforer. Å beskrive seksualakten som når prinsen fører sine elskovsstrå inn i den kløften som er så vidunderlig, innerst der hun bærer sitt plaskvåte diamantskrin, da får hun hele vårens flommer og befruktes av Vårherres nonner og langs en vegg av nakne roser dryppende og siklende av jordbærsafter klemte hun sammen rundt sverdet mitt så deilig at øynene mine var i ferd med å forlate hodet, må jo kunne kalles originalt. Hans løse forhold til metaforer er fascinerende og fører til mye moro.
Det å være en del av kåtskapen er en livslang reise som man må være villig til å være med på, ifølge Sand. Man blir kanskje ikke våt i trusa, men boka er underholdende. Heller enn å lese denne alene bør den leses høyt på vors med venner, og med viktigst: Champagne. Selv ser han ut til å anbefale Clos du Mesnil.