Ingen gjennomtenkte tanker

«Husk at du skal leve med deg selv resten av livet [...], dere kommer ikke alltid til å være enige.» I Ingen brå bevegelser, Frida Andersens debutroman, møter vi en ung kvinne og hennes samtaler med seg selv. De små samtalene om steiner i veikanten, og de store om brudd, selvmord og voldtekt. Gjennom en rekke monologer får vi et innblikk i livet til en ung voksens relasjoner — venner, familie, kjæreste og pulevenner — og forsøket med å bryte med disse.

Les også: –Jeg kan tenne på bare å ta nakenbilder av meg selv

Vi følger fortelleren i hverdagslige og ekstreme situasjoner: fester, jobb, samlivsbrudd, møte med svigers og det å ligge med noen man ikke vil ligge med. Mange av skildringene blir i overkant lange og unødvendige, men omtrent halvveis i boken oppstår en situasjon hvor jeg faktisk føler jeg kommer under huden på fortelleren: når hun blir voldtatt av en venn, fordi hun gir opp å kjempe imot og ender med å la ham ha sex med henne. Følelsene hun beskriver etterpå, om ikke å bli tatt på alvor av politiet og ikke å få lov til å føle på følelsene sine, fordi det ikke var «en ekte voldtekt», er det viktigste jeg tar med meg fra romanen. Når er en voldtekt en voldtekt?

Andersen viser en sårbarhet i det å vokse opp. Men dessverre mister karakteren raskt dybde, og flere av hennes indre monologer oppleves tomme og selvsentrerte. Et eksempel på dette er en situasjon der hun får vite at en tidligere flamme er bifil, og reagerer med en lang tankestrøm om hvordan det påvirket henne. Likte han henne egentlig, eller liker han gutter mye mer? Kanskje blir hun usikker på seg selv, men dette mister troverdighet når tankestrømmen er gjennomsyret av at hun egentlig ikke likte ham.

Les også: Dating med distanse

Det er fristende å trekke linjer mellom Andersens fortellerstemme og Carrie Bradshaw, eller til bloggernes inntredelse i litteraturen: der selvsentrerte, priviligerte byjenter står i sentrum. «I couldn’t help but wonder»: Handler hver minste lille ting om meg? Likevel tror jeg mange vil kunne kjenne seg igjen og forhåpentligvis bli litt observant på seg selv. For fortelleren i Ingen brå bevegelser er nok ikke den eneste 25-åringen med overfladiske, dramatiske og selvsentrerte monologer i eget hode.