In Milk we trust

Vi er vel flere som aldri hadde trodd vi skulle lese en bok om melkens kulturhistorie, og kanskje enda flere som ikke trodde at dette var et tema for det norske bokmarkedet. Etter likevel å ha lest Tore Stavlunds Melk – en romodyssé, sitter man igjen med en småstolt nasjonalfølelse, iblandet en overveldende dose fakta som nok egentlig er forbeholdt spesielt interesserte.

Stavlunds sakprosabok er en familiehistorie, en melkehistorie og en Norgeshistorie på en og samme tid. Stavlund selv kunne ha vært fjerde generasjons meierimann, men endte altså i stedet opp som forfatter. Melk er en hyllest til meierikunsten, til hardtarbeidende telemarkinger som produserte dette norskeste av det norske, og samtidig et lengselsfullt sukk over en svunnen tid.

Melkens symbolske verdi er likevel en like viktig del av boken, for, som Stavlund sier det, «Den første menneskelige erfaringen, etter lyset og skriket, er smaken av melk.» Melk er vår kilde til liv, og dermed et fruktbarhetssymbol; Israel blir i Bibelen beskrevet som landet som flyter av melk og honning.

Stavlund beskriver også melkens plass i popkulturen i en rekke korte melkefunfacts: Oslos første synthetiske melkebar ble åpnet i 1998, mens en til tider anorektisk Franz Kafka levde på turberkoloseinfisert melk alene, noe som til slutt forårsaket hans død. Disse opplysningene finnes innimellom hovedfortellingen om Norge og familien Stavlunds melkeproduksjon.

Melk er altså en litt utradisjonell historiebok om et lite stykke Norge. Stavlund skriver personlig sakprosa, men undertegnede sliter likevel med å bli engasjert i enkeltpersonene han beskriver. Kanskje han kunne skrevet i fiksjonsform, slik Vigdis Hjort gjorde det da hun skildret norsk postvesen i Leve Posthornet? Da ville muligens ha vært lettere å leve seg inn i melken og Norges symbiotiske forhold.

Uansett; drikk melk!