Gjennom kameralinsen
Bill.merk: Voksen kvinnelig bibliotekar med ung kunstnersønn. Søker kontakt, men ikke romantikk. Har eget kamera.
Sønnen til den kvinnelige bibliotekaren i Dag Johan Haugeruds tredje roman realiserer seg selv ved å jobbe med film i Oslo. Moren er fortsatt i sin gamle jobb ved det samme biblioteket, i et tettsted på østlandet. Hun ønsker å være en del av sønnens liv, men blir avspist med overskriftene.
I denne tilværelsen er lappene om forskjellige kurs på oppslagstavlen i nærbutikken det nærmeste moren kommer en kreativ utfoldelse. Vendepunktet i romanen kommer når moren skaffer sønnen sin et filmoppdrag i et bryllup. Moren må steppe inn når sønnen trekker seg, og dermed får hun øynene opp for en helt ny virkelighet.
Gjennom videokameraet ser moren verden i et nytt lys. I opprømtheten over å finne en arena å utfolde seg på, opplever moren så å støte sønnen enda lengre vekk fra seg. Hennes ønske om å utvikle den evnen hun har oppdaget, gjør sønnen sjalu. Hun tråkker over på hans område, noe som gjør at han føler sin identitet truet.
Dag Johan Haugerud har, i likhet med hovedpersonen i romanen sin, et godt blikk for detaljer. Han har en evne til å utlevere karaktertrekk og personlighet, som minner om Carl Frode Tiller på sitt beste.
«Noen ganger må man holde en pute foran ansiktet mens man leser videre med ett øye.»
Av og til er det som å lese en episode av tv-serien The Office. De samme ingrediensene er til stede, både humor og penetrerende ærlighet. Noen ganger må man holde en pute foran ansiktet mens man leser videre med ett øye, for ikke å bli for pinlig berørt. Samtidig er dette en roman med både hjerte og humor.
Språket i romanen er godt, og det blir aldri tungrodd. Historien og personutviklingen er spennende i seg selv, men det er de nøye detaljerte og planlagte bildene Haugerud tegner som driver boken framover. For undertegnende er det gøy å tenke på om Haugerud kanskje selv opplever det samme som hovedpersonen i romanen hans. Det klarsynet som den kvinnelige bibliotekaren opplever gjennom en kameralinse, opplever kanskje Haugerud gjennom sitt eget forfatterskap.
I så fall håndterer han den byrden et slikt innsyn i menneskers virkelige liv kan gi på en meget fin måte. Hva jeg betyr er en roman som sier noe om leseren. Av og til kan man selv bli avkledd av det innsynet Haugerud har.