Fragmentarisk virrvarr

I Maren Granruds romandebut møter vi en karakter med samme fornavn som forfatteren selv. Maren er i trettiårene, og hun er opptatt av virkelighet og fantasi, Instagram, «The Truman Show», sex, mytologi og Maslows behovspyramide.

Det er ikke synd på meg men jeg syns det inneholder nærmest ingen tegnsetting, ingen overskrifter og er heller ikke delt inn i kapitler. Dette gir utgangspunkt for en kaotisk lesning, og uten noen oppgitt sjanger på tittelbladet er det tidvis vanskelig å vite om Marens historie skal leses i stykker eller som sammenhengende tekst. Vekslende mellom nuet og et virrvarr av en tankestrøm utspiller historien seg ofte oppstykket og fragmentarisk, som er med på å bygge opp følelsen av å være inne i karakterens hode.

Les også: «Antipodene»: Et seminarrom utenom det vanlige.

Tonen i boken er tidvis komisk, alltid sutrete og ironisk. Den holder seg stødig og fungerer godt med karakteren vi ser for oss. Men noen passasjer er definitivt morsommere enn andre: «bare si til deg selv at du vil så går det over / men det gjør ikke det / darwin når jeg kommer på audition: det blir nei fra meg / hvorfor betyr ikke genocide drap på begynnelser / noen ganger har man valget mellom å si ja eller nei og andre ganger må man bare si ja for å overbevise seg selv om at man hadde et valg».

Det er morsomt helt til leseren kommer på at karakteren er syk. Da fremstår humoren mer som en virkelighetsflukt fra fortellerens side. Da blir det mørkere. Maren virker å ha vanskeligheter med å forholde seg til seg selv og tyr dermed kanskje litt for ofte til ironi. Selvmord, hallusinasjoner og nedtrykkende tanker preger karakteren, og etter hvert kommer minner om et overgrep fra ungdommen frem. Her blir psykisk helsevesen kritisert, ved at Marens tredje psykolog ser ut til å bry seg mer om hvordan kjæresten taklet følgene av overgrepene, enn hvordan hun taklet dem selv.

Det er ikke synd på meg men jeg syns det er en bok enkelte kan få glede av, de som liker instagrampoesi og Alexander Fallo. Men Marens historie forsvinner i en form som er kaotisk og udefinert. Hadde den diktaktige formen vært mer gjennomgående, kunne den kanskje ha truffet et bredere publikum. Men ønsker Granrud at debuten skal leses med poesien i fokus, burde nettopp det lyriske ha fått større spillerom.