Flukten til dyreskogen

Når hovedpersonen i Skabelon som tiåring anklager en fremmed jeger for å ha skutt en elg, er det som å høre ekkoet av Ronja Røverdatter og hennes eieforhold til skogen: «Skyggene under grantrærne er mine», erklærer fortelleren og raser mot mannen som har gjort vold på hennes fluktsted: skogen. Men til tross for at vi kan gjenkjenne både Ronja, Grete, Hans, heksa og Askeladdens mindre handlekraftige brødre i Skabelon, er hovedpersonen og de øvrige karakterene i Rønnings debutroman først og fremst en stor skadeskutt familie, bosatt i et hus i skogen – langt unna alle andre.

Vi møter jenta, som forteller i førsteperson og aldri navngis, som seksåring. Deretter følger vi henne episodisk gjennom syv år, på veien ut av barndom og inn i ungdom. Faren, en tømmerhogger, er sjeldent hjemme, der jenta deler hus med sju søsken og en uthult og nedsløvet mor. I bakgrunnen lurer et besteforeldrepar. De åtte ungenes mormor er ingen lun bestemor slik vi kjenner henne fra Anne Cath-Vestlys bøker, men en reservert frue i et hvitt hus, som barna bare møter én gang i løpet av fortellingen. Bestefaren er tidvis på besøk i skogen, men moren forbyr jenta å fortelle faren sin om det; han blir rasende av svigerfars tilstedeværelse. Dette er bare ett av hintene vi lesere får om omsorgssvikten som har gått i arv.

Over de to hundre sidene gjøres det korte nedslag i jentas liv, hjemme, på skolen og kanskje først og fremst: i hennes fysiske, innbilte og tidvis overnaturlige flukt mot skogen og dyrene. Det er et interessant grep å la et barns fortellerstemme smelte sammen med et hypersensitivt blikk for naturen, rå skildringer av mellommenneskelig vanskjøtsel og referanser til barnebokkarakterer vi ellers kjenner som trygge og varme.

Kontrasten mellom de tidvis brutale livsformene blant dyrene som fortelleren beskriver, og den samtidige varmen hun kjenner for alt livet i skogen, er påfallende. Det samme er motsetningen mellom de kjærlighetsfylte foreldre-barn-relasjonene fra Vestly og Lindgren som leseren kan assosiere til, parallelt med beskrivelsene av omsorgssvikten hovedpersonen utsettes for.

Les også Universitas' anmeldelse av Markus Midrés siste roman: – Den dunkle kjeden av uutspilte hendelser

Det dobbelte i jentas flukt mot det eventyraktige understrekes når hun som sjuåring første gang inviteres hjem til en klassekamerat. Fabelen om ondskap som da hun presenterer seg for sin jevnaldrende, er så uhyggelig at venninnen bryter ut i gråt og låser fortelleren ute av huset. Den mentale flukten mot skogen og eventyret som redder fortelleren gjennom hverdagen, blir, i møte med de «vanlige klassekameratene» noe mørkt og farlig når hun selv forteller eventyret.

Å identifisere seg med, og gjøre dyrenes verden til, et trygt rom, blir også utslagsgivende for jentas blikk på menneskene hun omgir seg med; det ligger en form for trøst i å gjøre de som gjør henne vondt – eller ikke strekker til – til dyr: «Ei lurvete mammabikkje viser skarpe tenner til nesten alle som kommer forbi. Legger seg på rygg, blotter magen, men biter», tenker hun om moren. At et barn må tenke om en forelder på denne måten – som en redd og lurvete hund – kan leses som selvtrøst og -bedrag: Moren blir mindre truende som dyr. Samtidig kan grepet leses som sympatisering med omsorgspersonen som ikke evner å være mor: Når hunden biter, gjør hun det jo tross alt for å beskytte valpene. En slik tolkning understøttes av at det kun er én type mennesker hun aldri greier å se for seg som dyr, nemlig de som i hennes blikk er helt onde: «Hva slags dyr kan han være i verden. (...) Jeg kommer ikke på et eneste. Han er et menneske. Ingenting annet», tenker hun om jegeren som dreper i skogen.

Universitas har anmeldt debutromanen «En sånn rød amerikansk scooter»: – Mannen som elsket Stian

Sammenfiltringen av fortellerens bevissthet med dyrenes og skogens verden kan på den ene siden leses som et symptom på den psykiske og fysiske omsorgssvikten og mishandlingen som jeget forteller om. På den andre siden er det en styrke ved romanen at naturskildringene samtidig er originale nok til å leses for sin egen del. Skabelon er spekket med trolske, skumle og vakre beskrivelser av norsk skog, dyr og insekt- og planteliv. Her er intet sølvkre for lite, ingen elg for stor og ingen flaggermus for stygg til å gis plass i de komprimerte kapitlene. Rønnings debutroman er verdt å lese både av denne grunn og fordi den er en innsiktsfull og troverdig fortelling om destruktive familier fra et barns perspektiv.

Fikk du med deg vår anmeldelse av Ludvig Moons andrealbum «Vanilla»? – Flytende nostalgi