Fengende forfatterdebut

Boken begynner ved selve vendepunktet for Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk: Kråkerøy-talen, der Norges statsminister Einar Gerhardsen tar et endelig oppgjør med kommunistbevegelsen, og utvider vestorienteringen i norsk utenrikspolitikk.

Den spente stemningen nesten lyser fra papiret, og nettopp dette er bokens aller sterkeste side: Stemninger og enkelthendelser føles levende, og skaper fengende fagformidling.

Etter innledningen går forfatteren tilbake i tid, til da en ung Gerhardsen opplever den ekstatiske stemningen i postrevolusjonære Sovjet-Russland i 1920. Fremtidens land imponerer med livskraft og fagre løfter, og Gerhardsen blir frelst. Han skulle lenge holde på sin kjærlighet til Sovjetunionen, gjennom år med mistro og sjokk.

Tiden frem mot 2. verdenskrig, med de mange skuffelser Sovjet-regimet hadde å tilby sine tilhengere i vesten, skildres på personlig vis. Flere av Gerhardsens nærmeste gikk gjennom tunge stunder. Partisekretær Haakon Lies møte med den sovjetiske virkeligheten er en sterk fortelling om knuste drømmer; på den andre siden av spekteret står forfatteren Sigurd Evensmo, som gjennom hele sitt liv arbeidet for en forsonende linje, brobyggingspolitikken som Gerhardsen selv lenge holdt fast ved.

Mye plass vies til nettopp Lie og Evensmo, og historien fortelles i stor grad gjennom dem – Lie som vestvendt og sovjetskeptisk, og Evensmo som forkjemper for en nøytralitet som ikke var forenelig med Marshall-hjelp og NATO-planer. At Gerhardsen selv tidvis blir borte i fortellingen gjør det vanskelig å følge hans egne betraktninger, men de følelsesfylte fortellingene om Lie og Evensmo maner frem de tankene Gerhardsen må ha følt seg revet mellom.

Boken legger i sin fortelling om Gerhardsens og Arbeiderpartiets ideologiske omorientering vestover fremfor alt vekt på sikkerhetspolitikk, følelser og ideologi på fundamentalt nivå; hva aktørene mener om f.eks. forskjellene i økonomisk politikk mellom Sovjet og vesten sies det lite om, selv om det må ha vært en viktig del av vurderingen. All den tid det fremstår som troverdig at dette speiler Gerhardsens vurderinger, er dette et greit valg.

Alt i alt gir boken et godt innblikk i Einar Gerhardsens vei fra sovjetfrelst revolusjonær til vestorientert demokrat, og at den åpner med det vendepunktet den skal forklare seg frem mot, er et godt grep. Sundvall gjør norsk politisk historie til en pageturner, og Gerhardsens valg har mye å tilby også oss som befinner oss utenfor historiefaget i det daglige.