Familiære skrømt

Ingdal debuterer med en bok om det tause skogslivet i en familie som nesten ikke snakker sammen. Allerede på første side blir det tydelig at det er innsiden av mennesket, eller det som går føre seg bak dei mørke augeepla, som er bokens sentrale tema. Naturen blir mer som en kulisse for hovedpersonen Gorm, som tråkker rundt i skogen og sliter med å frigjøre seg fra familiens nedarvede sinne. Faren har nettopp dødd, og han aner at det skjuler seg noe mørkt i fortiden.

Det nynorske språket er både pompøst og sårt på samme tid, og demonstrerer at selv traust norsk hverdagsliv kan skildres poetisk:Kaffiaromaen blandar seg med teven frå jordsmonnet, og markas smak veks etter kvart som Gorm syp kaffi og pirkar ostebitar med tunga. De språklige skildringene kunne egentlig ha båret boken alene, med såre beskrivelser av ensomme folk i skogen, som strever med å forstå både seg selv og andre.

Men Ingdal lykkes også med sitt ambisiøse prosjekt om å studere innsiden av øyeeplet. Eller rettere sagt Gorm og familiens manglende på kunnskap om hva som foregår der. Dialogene mellom Gorm og faren viser hvor skremmende det kan være for barn når voksne ikke forklarer det som skjer og etterlater store rom for tolkning og fantasi. Ingdals skildringer av uhyggen i det usagte, er bokens sterkeste side.

Drivkraften i fortellingen er spenningen knyttet til om Gorm klarer å bryte med forfedrenes mørke og stumme arv. Parallelt med at hendelsene foregår i barndommen, får vi også innblikk i Gorms liv med sønnen sin i dag. På mange måter er han like mutt som sin far, men han er samtidig klar på at han vil være annerledes. Slik blir det også en fortelling om hvor vanskelig det er å frigjøre seg fra familiens inngrodde skikker og væremåter, og skape noe nytt.

Samtidig fungerer gufsene fra skogen som et skremmende bakteppe. Ingdal har flettet inn gammel folketro som krimelementer, og alle som har vært på tur i norske skoger etter mørkets frembrudd vil lett kunne kjenne seg igjen i fantasiene om alt det uhyggelige som kanskje befinner seg inne i mørket.

Bokens siste del er voldsom og like ambisiøs som innledningen. Men i motsetning til de troverdige dialogene, fremstår Ingdals referanser til gammel norsk litteratur litt overdådige og malplasserte. Et eksempel er beskrivelsen av Gorms familiearv som livsløgnen, det er vanskelig ikke å trekke paralleller til Ibsens Vildanden, men det virker uredigert. Det er synd, for boken hadde stått seg fint uten.

Hogst er en roman som klarer å kombinere subtile beskrivelser av samtaler, med spenningselementer som suger leseren inn i fortellingen. De subtile og medrivende dialogene og den allsidige bruken av ulike fortellerteknikker vitner om at dette er en forfatter det blir interessant å følge med på videre.