Et barnlig blikk på omsorgssvikt

I Melkeveien møter vi seks år gamle Liv, som bor i Melkeveien sammen med foreldrene sine. Liv går i første klasse, liker å tegne og er forelsket i SFO-vikaren. Hun har mange hemmelige gjemmesteder som hun kun deler med nabokatten. Livs verden er fantasifull og eventyrlig, og i den er en snakkende katt like selvfølgelig som svett gulost på matpakken og at mammaen gråter så mye at hun kan tørke ut.

Vi følger et drøyt halvår av jentas liv. Hun har ingen venner, og det første vi hører om klassekameratene, er at Liv ber til Gud om at jentene skal miste håret — for så å angre seg. Liv har det vanskelig hjemme, men klarer aldri helt å sette ord på det selv. Som leser forstår vi det gjennom beskrivelsene av hverdagen og av pappaen som av og til blir en løve, en løve som slår i veggene og glemmer hvem Liv og mammaen er. Vi forstår likevel en dualitet i dette, da pappaen også beskrives som verdens beste pappa — han som er så morsom og som klatrer høyere i trærne enn alle andre! Mammaen blir beskrevet som verdens vakreste vesen. Men hun er alltid trist, og det er bare Liv som kan trøste henne.

Fikk du med deg forrige ukes foreningsspesial? Universitas tester foreninger: Et lunt avbrekk fra Instagram

En dag er plutselig ikke pappaen der lenger, og nå går mammaen med blomstrete skjørt og nynner. Men så blir ikke Liv hentet på skolen. Dette er et vendepunkt i den lille jentas liv, som plutselig skal bo med en ny familie: en familie med svømmebasseng, trampoline og en mor som ligner de på tv. Livs lekenhet blir byttet ut med en frustrasjon over ikke å forstå og en dyp skyldfølelse. Hun blir dratt mellom den nye familien og en lengsel etter å være med foreldrene — en lengsel som fører henne på rømmen.

Romanen bygger på Livs beskrivelser av hva som skjer. Det tvinger den voksne leseren til å konsentrere seg mindre om skillet mellom fantasi og virkelighet og ikke la seg frustrere over å aldri få vite hva de voksne gjør utenom det Liv får med seg. Men det får en også til å ville hoppe inn i boken og fortelle den lille jenta om hvorfor verden ikke alltid er slik en skulle ønske.

Bokhøsten er full av historier om vanskelige familierelasjoner. Les også: Storslagent om mor

Pauline Östgårds debutroman er en sår historie om et barns forståelse (eller manglende forståelse) av omsorgssvikt. Det er en kjærlig fortelling, som får frem et barns uro og redsel. Hvordan Östgård evner å gjøre en så vanskelig historie leken, er både imponerende og troverdig. Hun klarer samtidig å vise hvor viktig det er å fortelle barn sannheten — og at det aldri er barnets feil.

For ordens skyld: Pauline Östgård har tidligere vært ansatt som journalist i Universitas.