En intuitiv håndbok i klimaargumentasjon

Som ung og samfunnsengasjert er det ikke sjelden en møter på litt av hvert i politiske diskusjoner. Likevel er det spesielt én sak som ofte setter sterke følelser i sving, nemlig klimasaken. En skulle kanskje trodd at klimadebatten primært vekket sterke følelser hos unge som fornemmer en stadig mørkere sky bre seg over fremtiden.

Men samtidig som ungdom bekymrer seg over en uønsket arv, er det tilsynelatende halvgamle gubber som reagerer kraftigst i kommentarfeltet, under familiemiddagen og i samfunnet for øvrig. Disse gubbene blir kanskje din staeste motstander i klimadiskusjonen og av den grunn velger Heyerdahl å gjennomgående referere til klimaskeptikere som «onkelen» i boken.

I «Ok Boomer» gir Heyerdahl leseren en oversiktlig innføring i klimaargumentasjon. Hun har selv lang erfaring som klimaaktivist, er femtekandidat på stortingslisten til Oslo MDG og studerer samfunnsøkonomi på Universitetet i Oslo. Heyerdahl går kategorisk gjennom velkjente, og ofte kontroversielle, temaer innen klimapolitikk som kjøtt og olje.

Hun ser nærmere på disse temaene og peker ut, mer eller mindre, kjente påstander, begreper og motargumenter klimaengasjert ungdom kan møte på i diskusjoner. Ofte er det kanskje sånn at nettopp du som klimaengasjert, sitter igjen og føler deg dum etter en klimadiskusjon, til tross for at du har fakta på din side. Heyerdahl vil gjøre leseren bevisst på hvorfor dette ofte er tilfellet og har derfor avslutningsvis dedikert et helt kapittel til å nevne kjente hersketeknikker, samtidig som hun gir mange nyttige tips til hvordan du skal håndtere dem.

Jeg kan relatere til mange av de erfaringene som Heyerdahl skildrer i boken. Særlig kan jeg kjenne meg igjen i fortvilelsen og irritasjonen som demrer når man innser at man ikke klarer å nå igjennom til den skeptiske motparten — om det er i samtale med en «boomer», eller med en 23-årig klimaskeptiker, oppvokst i Oslo, som er imot bompenger fordi hun vil kjøre fra leiligheten på Majorstua og til Blindern hver dag.

Sistnevnte er kanskje ikke stereotypien på en klimaskeptiker, men jeg kan bekrefte at også disse finnes. Det er forståelig, og på mange måter berettiget, at Heyerdahl fremstiller «onkelen» som stereotypien på en klimafornekter. For i boken viser Heyerdahl til forskning fra Centre for International Climate and Environmental Research , som underbygger påstanden om at den gjennomsnittlige klimafornekteren likner mistenkelig mye på både din og min onkel.

Likevel stusser jeg litt over at det å gjennomgående referere til «onkelen» er så mye lettere enn å refere til «klimafornekteren», slik Heyerdahl påstår. Ved å gjøre nettopp dette kan en argumentere for at hun bidrar til å snevre inn en diskusjon som imidlertid kanskje hadde hatt godt av en større innsikt og inklusjon.

Heyerdahl gir mange gode tips til hvordan man skal omvende skeptikere, men det er likevel enkelte aspekt ved boken som gir en ironisk bismak. Helt innledningsvis i boka begynner Heyerdahl med å understreke at det sjelden er meningene til «onkelen» som er verst, men at det mest problematiske er når man i klimadiskusjoner blir møtt med latterliggjøring, kverulering og hersketeknikker. Av den grunn setter hun som nevnt av et helt kapittel til å forklare hersketeknikker og gi forslag til motsvar.

Les også: Selv med kun 21 år på bok, klarer debutant Jenny Inger Gaskill å gi et rikt innblikk i ung forelskelse: Å være forelsket på nordnorsk.

I utgangspunktet er dette et godt bidrag til boken og det er absolutt hensiktsmessig å inkludere dette, men jeg tar meg selv i å heve det ene øyenbrynet og rynke på nesen når hun i kapittelet kommer med forslag om å «bruke samme mynt tilbake». Relativt tidlig i boken foreslår også forfatteren et tilsvar som ender med: «kanskje du skal bli med meg inn i en naturfagstime, så kan vi gå gjennom dette fra start?».

Premisset for boken er å ruste klimaengasjert ungdom, og klimaengasjerte generelt, med god klimaargumentasjon. Jeg kan forstå at disse kommentarene sikkert er ment som et humoristiske innslag eller spissformuleringer, men å gjengjelde hersketeknikken vil neppe bidra til en sunnere og mer konstruktiv debatt. Råd som dette bidrar derfor utvilsomt med å danne noen sprekker i bokens fundament, samtidig som Heyerdahl fyller sprekkene med den ærlige tilnærmingen om at det er lov til å være «potte sur» når det er snakk om sin egen fremtid.

Mange av rådene Heyerdahl gir leseren er veldig gode og hun er sterkest når hun på bare i underkant av 150 sider evner å forklare mange av klimadebattens kjernesaker. Alt fra bompengepolitikk til forbrukerpolitikk diskuteres og det er tydelig at hun har god har oversikt over det hun skriver om. MDG-politikerens kompetanse og kunnskap gjør at hun er i stand til å formidle komplekse og omfattende saker på en kortfattet og enkel måte. På denne måten blir boka informativ, samtidig som den er både lettlest og intuitiv.

Alt i alt har Heyerdahl har på en humoristisk og ungdommelig måte klart å gi den gjennomsnittlig klimabevisste leseren en enkel innføring i klimargumentasjon. Og om jeg ikke kan felle alle boomere på min vei etter å ha lest boken, kan jeg kanskje felle en onkel i et middagsselskap.