Den dunkle kjeden av uutspilte hendelser

Tittelens ulevde dager har en dobbel betydning. Eller – det er vel objektet for biografien som er totallig. På den ene siden er det hovedpersonen Sigurd, hvis liv på en eller måte har ført ham dit han er, på vei til en standup-scene hvor han skal harselere med en anonym helseminister som plutselig er sporløst forsvunnet. Vitsematerialet er med andre ord ikke lenger liv laga. På den andre siden er dette en biografi om hans ungdomskjæreste K og de dagene da hun ikke lenger fantes.

Hovedpersonen Sigurd er en noe tilslørt størrelse. Navnet leser vi kun én gang, på side ti. Om etternavnet vet vi ikke mer enn at det sorterer et sted mellom Kesling og Moe. Ellers er identiteten hans nokså taus, i alle fall hvis vi ser bort ifra at han i romanen presenterer den i sin helhet. Som jeg-forteller fremstår Sigurd flat og uaffisert. Språket er på en måte distansert fra fortellingen og dens triste skjebner. Kanskje er dette en konsekvens av å være bygget på et fiktivt minnemateriale. Romanen har nemlig en dunkel kronologi; den består stort sett av minner, tilbakeblikk og nostalgi, og disse tvinner seg sammen med en nåtid som jeg ikke umiddelbart ser sammenheng i. Jeg bebreider derfor ikke Sigurd for å være avstumpet i omgang med dette stoffet.

Fortellerens blikk går løs på den automatikken vi lever under. For eksempel kan en heistur reduseres til et par sanseinntrykk, løsrevet fra målet og helheten den representerer. Slik arter prosaen til Midré seg. Den er svøpt inn i tåke. Sjeldent er det enkelt å samle seg tydelige bilder av omstendighetene. Som leser føler jeg meg mektig, som om det er opp til meg hva slags antydet kausalitet, kronologi eller tematikk boken bygger på. Selv om prosaen er poetisk og gåtefull, finner vi flust av rom- og stedsskildringer, men disse har oftest en oppramsende karakter. Også her opphører oversikten som et konstituerende prinsipp. Dette leser jeg enten som en mnemoteknisk strategi, eller som noe overdrevent konkretiserende, noe som skal vekke til live en forpliktelse overfor tingenes omstendigheter. Det er uansett klart at språket blir en motvekt til minnenes rustne tilstand, men at det ikke alltid klarer å skille seg fra sitt referanseobjekt.

I de mest filosofiske passasjene dukker et minne opp inne i et annet. Personer hopper mellom tider og steder, og hvem som gjorde hva, finner uante koblinger på tvers av irrgangene i hippocampus, i sjøhestens svømmemønster. Livet, minnet, fortellingen – disse størrelsene er nøye behandlet i kontemporære undersøkelser av biografisjangeren. Kampen mellom disse demonstrerer den litterære storheten i romanen. Sjelden leser jeg en så vellykket poetisk ransakelse, verken av et levd eller et ulevd liv. Selv om Biografi over ulevde dager i navnet fortoner seg som et paradoks, er det få paradoksale innsikter å finne. Her mener jeg det finnes sannhet både for fiktive og sanne mennesker.

Fikk du med deg vår anmeldelse av debutromanen «En sånn rød amerikansk scooter»? Mannen som elsket Stian

Den gleden som tidvis dukker opp, og som oppretter balanse mot bokens uoverskuelige mørke, avfeier jeg som heller uinteressant. Disse forekommer som betraktninger om humor og latter anført av Sigurds oppdagelse av sitt komiske talent. Jo, jeg tar meg selv i å smile av de karikerte beskrivelsene av nittitallsstudenttiden og Sigurds doble liv som sketsjmaker og statsviter. Dobbeltlivet representerer likevel også skyggene i fortellingen. Det er nemlig uklart hvilke krefter som styrer de valgene Sigurd tar. Romanen virker i det hele tatt som en studie i fortiden. Problemstillingen: Hvordan endte jeg opp her?

Kanskje finner han svaret i en hvit perm, i en keivhendt gitar, etterlevningene av K eller kanskje i blitsen fra et passfotoapparat. I en skjellsettende scene profeterer K hvilket liv Sigurd kommer til å leve etter at hun er borte. Resultatet er illevarslende, fordi hun i retrospekt fremstår som en sannsigerske. Midtveis i lesingen frykter jeg et dystert komplott hvor K har hatt en hinsidig innflytelse på Sigurd. Avslutningsvis bryter han heldigvis forbannelsen, kanskje ved forgjeves å lete etter urnen, kanskje ved å bearbeide tapet som han gjennom to tiår hadde ignorert. Sannheten er vel at Sigurd med dette gjør u-liv til liv, og i sitt utsatte Lasarus-mirakel løftes han selv ut av romanen, slik han forteller at både K og den etter hvert avdøde helseministeren er blitt.

Biografi over ulevde dager er en poetisk roman. Halvveis gjennom begynte jeg å tvile på at dette kunne ende i holisme, men motforestillingene avtok idet jeg forsto hva som egentlig sto på spill. I sitt prosjekt vil boken avstå fra å peke på de sammenhengene den leter etter, men som leser har jeg likt å ta dette siste skrittet for den. Under fortellingens vakre, men kalde overflate fornemmer jeg en rikdom få bøker er forunt.

Les også Universitas' anmeldelse av diktsamlingen «Britisk museum» av Jørn H. Sværen: En dør inn til fortiden – helt på gløtt