Bryte stillheter

Lars Amund Vaage har skrevet bøker siden 70-tallet, men fikk først en bred lesergruppe med romanen Syngja (2012). I det drøyt 200 sider lange essayet Sorg og Song reflekterer Vaage rundt forfatterskapet sitt, knyttet opp mot fortellinger fra eget liv. Når Vaage har valgt essayet som form er de personlige refleksjonene og fortellingen om et langt forfatterliv balansert mot en eksistensiell utprøving av hva litteraturen i det hele tatt er.

Teksten er skrevet med et slags ydmykt patos, «Det kan verka som store ord, men eg har hatt eit kosmisk perspektiv», skriver Vaage.

De eksistensielle tankerekkene er noen ganger på grensen til utmattende, spesielt når han knytter an til freudianske antagelser om at noe ligger skjult i menneskenes underbevissthet. Likevel er Vaages fremstilling av en allmennmenneskelig opplevelse av ikke å finne ord for det som er vanskelig, god og gripende.

For Vaage skriver om hvordan det å være far til en datter med autisme har påvirket, og fortsetter å påvirke, skrivearbeidet hans: «Syngja kviler på erkjenninga av at forfattaren og autisten har noko til felles i det å ikkje kunna skriva, i vid tyding; ingen når heilt frem til den andre».

Å leve med språkløshet er gjennomgående i essayet, forfatteren skriver om datteren som aldri lærer å snakke, og om hvor vanskelig det er for en pårørende å finne ord som beskriver tilværelsen med det syke barnet. Å være pårørende, er hos Vaage også et problematisk møte med et fagspråk: «Røynda synest å vera: Om sitt vanlege, normale barn snakkar ein vanleg språk. Om sitt funksjonshemma barn snakkar ein fagspråk».

Vaage argumenterer også sterkt for skillet mellom fiksjon og virkelighet, idet han beskriver hvordan han ble behandlet i offentligheten etter at Syngja ble gitt ut. Han forteller om å gjeste God Morgen Norge for å snakke om boken. Scenarioet er særdeles grelt når TV2s programleder spør om det er sant at Vaage skulle ønske at hans egen datter var død, for det har han jo skrevet om i romanen sin.

Lars Amund Vaage har, som han selv skriver, blitt beskyldt for å være overmåte romantisk, i negativ forstand, i tekstene sine. «Det er lov å vera sentimental hvis ein er presis», skriver han som svar. I Sorg og song er Vaage til tider sentimental, men aller mest er han presis og interessant når han bruker et litterært språk til å skildre sider ved tilværelsen som ellers blir forbigått i stillhet.