Bevisst, javisst

Med det forrykende tempoet vitenskapen dundrer av gårde i, skulle man tro det ikke står igjen noen uløste mysterier om mennesket. Fra topp til tå har biologien avdekket kroppens store mekanismer, og om vi ikke er i nærheten av mål helt ennå, så øker vår forståelse av den vanvittig intrikate menneskehjernen dag for dag. På ett felt famler vi imidlertid i det samme mørket som vi alltid har gjort: Vitenskapen har fremdeles til gode å gi noen substansielle svar på hva den menneskelige bevisstheten egentlig er, en kilde til et utall science fiction-produksjoner med ambisjoner om å nærme seg fenomenet. Sist ut er forfatter Bjørn Vatne, som med romanen Død og oppstandelse tar oss med til en helt ny forskningsfront.

I Død og oppstandelse befinner vi oss et knapt tiår fremover i tid og følger skribenten Remi Torp, en fantasifull og drømmende type. Samtidig som teknologien har nådd nye høyder – med fri flyt av data i for eksempel den avanserte boligblokken Remi bor i – skal man ikke lese mange sidene før man forstår at verden har vært ved bedre helse: Klimaendringer som drar seg til, og sviktende internasjonalt samarbeid stemmer tonen til en dyster moll, og håpet på et teknologisk gjennombrudd ser ut til å være det som enn så lenge holder motet oppe blant folk. Remi er ikke spesielt optimistisk; i hans øyne er verden «midt i et fullstendig intellektuelt forfall som mangler historisk sidestykke».

Remi har imidlertid et holdepunkt som hindrer ham fra å drukne i fortapelsen: Ved NTNU har forskere klart å kopiere bevissthetsdata, og det er hans avdøde kone som er forsøkskaninen. I håp om at forskningen skal bære frukter og gjøre det mulig å bringe fordums personer tilbake til levende, menneskelig tilstand, klamrer han seg til tanken om å bli gjenforent med sin store kjærlighet. Men prosjektets store hinder er kjent lesning: Selv om de har identifisert bevissthetens eksistens, mangler de et grep om hva den faktisk går ut på. Bevissthetskoden er langt fra ferdigknekt.

Fra første side er det tydelig at Vatne mestrer sci-fi-sjangeren, noe han allerede har demonstrert med sin prisbelønte Nullingen av Paul Abel (2018). Forfatteren vever et miljø som utvilsomt er annerledes fra vårt eget, med større spillerom til å utforske bevissthetens innerste kamre, samtidig som vi aldri mister det gjenkjennelige Norge av syne. Fremtidens potensielle undere tjener sin rolle der det er hensiktsmessig, uten at det sluker historiefortellingens integritet. Vatne skildrer også Remis indre bestrebelser treffsikkert; vi kommer tett på en romantiserende intellektuells blikk på dystopien i tidvis intime leseopplevelser.

Et av bokens mest interessante elementer er spenningen mellom naturvitenskapens kalde analyser og alternativbevegelsens spiritualisme. Fra DNA-koding ved NTNU i ett kapittel kastes leseren ut i en intens episode med psykedelikadopet ayahuasca i et annet, og det store sløret med usikkerhet som omkranser bevissthetsforskningen også i vår egen tid, inviterer til en særegen dynamikk rundt kunnskapsgrunnlaget. Dette kommer effektivt til uttrykk i Remis filosofiske side, når han tilsynelatende strides med sine egne overbevisninger om seg selv og omverdenen.

Universitas' anmelder er imponert over Kjetil Nordengens debut: – Uvanlig godt om et vanlig menneske

Å skrive fremtidsfiksjon om bevissthetsgåten er imidlertid mildt sagt ambisiøst, og da gjelder det å holde et godt øye med stien man trår. Romanen drives delvis av Remis personlige historie og emosjonelle vanskeligheter, delvis av spørsmålene om hvordan forholde seg til ideen om et jeg: Er et meningsfullt forhold til en virtuell utgave av et menneske du en gang holdt rundt, mulig? Hva er et menneske? Eller snarere: Hva ser vi i mennesker? Dette er evigpirrende spørsmål og i grunn de spørsmålene som rettferdiggjør romanens eksistens, eller som i hvert fall gjør den verdt å lese.

Likevel lusker det en følelse av at Vatne i sin fortelleriver ikke vier dem sin fortjente oppmerksomhet, til tross for at han legger et godt grunnlag for å gjøre nettopp det. Det flørtes med ulike sinnsfilosofiske teorier, men til slutt kjennes det som om handlingen eskalerer på bekostning av den etterlengtede refleksjonen. Kanskje sto det aldri på forfatterens disposisjon å drøfte sinnets eksistensielle problemstillinger; uansett blir bokens klimaks en smule platt og uforberedt, og potensialet for en mer dyptgående leseopplevelse forspilles i hastverket. Det er synd og ergrende, for Vatne er ellers en skribent med kofferten full av kreativitet og litterær slagkraft.

Universitas har anmeldt utstillingen «Å kome frå ei øy»: – Hvert menneske har sin øy