2021: En app–odyssé

Jeg må ha vært 16 det året jeg fikk min første smarttelefon, og kan ikke huske at den forandret tenåringstilværelsen noe nevneverdig etter at jeg hadde fått lastet ned alle de viktige — og ikke fullt så viktige — appene som fantes på den tiden. Et par år senere var det knapt mulig å spikre en avtale, finne frem til en ny adresse eller få tilgang på ny musikk uten den lille dingsen i lommen. Men hva innebærer egentlig denne enorme omstillingen for måten vi tenker og samhandler på? På hvilken måte har smarttelefonen forandret livene våre?

Dette er spørsmål forfatter og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen utforsker i sin siste bok om smarttelefonene. For alle som har fulgt med på Hylland Eriksens produksjon de siste årene, er det vel ingen hemmelighet at smarttelefonen har blitt et yndet studieobjekt for den folkekjære akademikeren.

Boken kan slik sett leses som en sammenfatning av mange av de temaene som tas opp i podkasten Hyllands verden — hvor brorparten av episodene handler om nettopp smarttelefonen samt spørsmålene om globalisering, identitet og kapitalisme fra forskningsprosjektet «Overheating». Det innledende premisset, «smarttelefonen plasserer hele verden i håndflaten din», åpner således for nye spennende refleksjoner omkring disse temaene.

Les også: [Bli med Bach på grottefest på Smerz sitt nye album.](Link1)

Som Eriksen tidlig presiserer, er det «ingen menneskeplikt å være ukritisk begeistret for innovasjon». Og noen utpreget mobilentusiast er nok ikke Eriksen heller. Det er snarere smarttelefonens muligheter og begrensinger som opptar ham. Med utgangspunkt i medie-viteren Marshall McLuhans medielover søker Eriksen å vise hvordan et medium både utvider og intensiverer noe, samtidig som det gjør noe avleggs. Med andre ord går enkelte ferdigheter og opplevelser som ikke kan måles, tapt i møte med den nye teknologien.

Ta Zoom-møtene vi alle har blitt godt kjent med det siste året som et eksempel. Selv om du slipper å ta trikken opp til Blindern for å delta på en kollokviegruppe og dermed sparer tid, vil ikke møtet i seg selv feste seg ved deg på samme måte som om det hadde funnet sted fysisk. Når vi ser verden gjennom en mobilskjerm, er det som regel med de samme brillene. Alt blir standardisert, og konteksten i tid og rom vi erfarer hverandre, kunsten og andre opplevelser i, mister mye av sin betydning.

Interessant nok er slike eksistensielle bekymringer i all hovedsak forbeholdt oss pengesterke på den nordlige halvkule. For mennesker i det globale Sør gjør smarttelefonen hverdagen til alt fra kongolesiske tenåringsjenter til markedsselgere i Vietnam langt enklere. Med smarttelefonen har millioner fått tilgang til tjenester og relasjoner som ikke var mulige for bare 10—15 år siden.

Mens de kongolesiske jentene står friere til å velge seg en partner gjennom datingapper, kan et par enkle tastetrykk bringe varene raskere til markedet. Gjennom sosiale medier opplever også mange trangtboende kinesere at de endelig får tilgang på et privatliv (hvor privat det faktisk er, kan en jo betvile). Med slike eksempler viser Hylland Eriksen at appenes verden er mye mer differensiert enn vi er tilbøyelige til å tro her hjemme.

Les også: Tre unge forfattere forteller om sin reise fra skrivebordet til debutboken: [–⁠ Tror ikke det ville gått uten korona.](Link2)

Også for flyktninger tjener smarttelefonen en uvurderlig funksjon. Gjennom den bringer de både fortiden og fremtiden med seg på sin reise, noe Eriksen gjør et fint poeng ut av. Som «arkiv og personlig museum» holder den minnene fra hjemlandet levende, mens Google Maps og andre lokasjonsapper i vanskelige situasjoner vil kunne utgjøre forskjellen mellom liv og død.

Eriksen streifer videre gjennom temaer som overvåkning, mobilavhenighet, tilgangen på kunnskap og informasjon og de sosiale aspektene ved smartteknologien. Også her stilles spørsmålene om hva smarttelefonene gir og tar fra oss, og som vanlig er det med stor entusiasme, høyt tempo og rikelige referanser han går løs på stoffet sitt. Samtidig sliter jeg noe med å trekke ut et klart definert hovedpoeng fra Eriksens mange refleksjoner. At «smarttelefonen gjør hver og en av oss til verdens midtpunkt», løftes riktignok frem som et udiskutabelt faktum, men hvorvidt dette gir grobunn for en ny form for individualisme, savner jeg at Eriksen tar videre stilling til.

Det er med sine globale innganger til smarttelefonens muligheter og begrensinger Eriksen viser seg som den beste tenkepartneren. Og nettopp denne kunnskapen gjør han stadig verdt å lese, også i et analogt, papirvennlig format