Kleint og vakkert trekantepos

Historien har selvfølgelig blitt fortalt mange ganger før. I snart 150 år har den blitt lest, lyttet til og gjenskapt på en scene. Nå gjør Nasjonalballetten et forsøk på å gjenfortelle trekanteposet som er Leo Tolstojs Anna Karenina. Resultatet er både vakkert og enkelt å følge med på, for publikum som kjenner til historien fra før.

I Anna Karenina tar kostymene, settet og musikken styringen, mens koreografien spiller andrefioloin. Særlig bryllupsscenen er en visuell fryd. Mens handlingen pågår helt forrest på scenen danser 15 par samtidig i bakgrunnen, kledd i mørke dresser og store fargerike ballkjoler.

Ballett passer dessuten perfekt til den russiske overklassen Tolstoj skildrer. Dansen illustrerer veldig godt intrigene, skammen, de store aristokratiske ballene og det sosiale miljøet der så mye står og faller på skjønnhet, eleganse og kjennskap til de korrekte normene.

Men danseformen passer desto mindre til å visualisere grovarbeidet til slavene av den føydale økonomien. Særlig én scene framstår som ufrivillig komisk og klein. Scenen tar sted på den russiske landsbygda, og består av ti dansere i bar overkropp som imiterer bønder som slår høy. Danserne – tynne, smidige og velstelte – hopper rundt og tar piruetter mens de svinger ljåen og virker enten som en klønete romantisering eller en latterliggjøring av bondelivet.

Likevel, forestillingen leverer stort sett varene. Et særlig godt grep er å benytte seg av sort-hvitt filmer underveis i oppsetningen. I flere scener dras det frem en stor, hvit gardin bak scenen som en prosjektor spiller av film på. Filmene viser nærfilmer av damptog som tøffer seg avgårde og hester i full galopp. Det er en fin avveksling fra alle sprangene og løftene og bidrar til å gjøre kjærlighetsfortellingen fra 1800-tallet levende for et publikum i 2016.

Anna Karenina hadde sin premiere på lørdag og vises fram til 16. mars.