Ekstremballett fra fremtiden

21.oktober 2015 var en «gårsdagens morgendag» – Det var denne onsdagen hovedpersonene fra Tilbake fra fremtiden-filmene reiste til i sin DeLorean-tidsmaskin. Én av de som lot seg begeistre over dette, var ballettkoreograf Alan Lucien Øyen. På under fire uker satt han derfor sammen en ballettoppsetning om nettopp fortiden og fremtiden.

Aller først; dette er ikke et forsøk på å gjøre ballett hipt, og Back to the future er ikke en Disney on ice-klone med Marty McFly i trikot. Likevel er oppsetningen veldig fjern fra det de fleste forbinder med klassisk ballett, og den har potensial til å nå ut til et bredt publikum.

Oppsetningen er tredelt. De to første delene er iscenesettelser av koreografien til den berømte og beryktede William Forsythe. Av ballettpurister har Forsythe fått tilnavnet «Ballettens Antikrist», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han demoniseres – for dette er ballett på steroider. I takt med uventede teppefall og oppstykket fiolinspill tøyer danserne grensene både for hva som er ballet, og for hva som er fysisk mulig. Ett av de mange umulige øyeblikkene finner sted under One Flat Thing, hvor en bevegelse hos én danser utløser en serie dominoaktige reaksjoner fra de andre.

Den siste halvdelen, Timelapse, er Øyens nye verk, som er klart mer tilgjengelig enn Forsythes mer eksperimentelle koreografier. Omgitt av skjelettkledte dansere sitter den undrende Clair Constant – scenens talende midtpunkt. Hun stiller spørsmål ved vår forestilling om fortiden, om vår forventning til – og tidvise redsel for – fremtiden. Tematikken understøttes av en unik kombinasjon av scenografi og lysdesign, som vanskelig lar seg beskrive med ord.

Etter forestillingen sitter man igjen med mange inntrykk, og enda flere tanker. Den tydeligste av disse tankene er denne: Hvis dette er framtidens ballet, vil kunstformen med sikkerhet gå en lys framtid i møte.

foto: erik berg