Naive visjoner om et fragmentert Europa

Ja, jeg kan starte med å blottlegge mine grunnholdninger: Jeg er meget positiv til EU, jeg elsker Europa, jeg er i overkant nerd på europeisk politikk, og jeg har lest anmeldelsene av Europavisjonar. Nærmest et unisont anmelderkorps fra redaksjonelle medier - alle bortsett fra Morgenbladets anmelder - elsket stykket. Aftenpostens Hilde Østby ville sågar gi terningkast syv! Dette lå jo an til å bli en aldeles strålende aften for en politisk bevisst Øvre-Blindern-fyr som meg. Lite visste jeg hvilken kjedsommelig og selvgod forestilling som lå i vente. 

Konseptet i seg selv er morsomt, og fungerer lenge. Vi møter viktige statsledere i Europas samtidshistorie, som synger til melodien av kjente Eurovision-sanger i det som er en sangkonkurranse om de beste visjonene for det nye Europa etter Murens fall. Gøyalt! 

Kvelden opplevdes som en lang rekke referanser, og er en teleologisk historiefortelling om et Europa som vakler, men som til slutt skal reise seg. De onde blottlegges, og vi vet hvem de gode er. Vi buer på Israel og Russland, og vi heier på Palestina og Ukraina, og vi heier mest på Tyskland og Angela Merkel, med sin «Vi klarer dette», som jo alle i salen skjønner er oversettelse av den berømte formaningen «Wir schaffen das». Det er som om vi skal vite at vi er på den moralsk riktige siden; vi skal bli skremt og urolige når høyrepopulistene gradvis tar over, og det bygges opp til cresendoet fra 24.februar 2022 av, med vampyren Putin som ingen får has på, og en Donald Trump som skaper kaos i 2024 så vel som i 2025. Alt er lagt opp til at vi skal klappe oss på skulderen av alle referansene vi tar og hvor vi moralsk står i kampen om Europa. 

Vi starter fra begynnelsen. Mitt følge og jeg går ærbødig inn i Hovedsalen på Det Norske Teatret, som er pyntet med farger og glitter for en skikkelig Europavisjonar-aften. Innledningvis spilles det på stereotypier, som det uforståelig innfløkte EU-systemet presentert av Jean Monnet, den stadig fulle Boris Jeltsin som byttes ut med en underfundig Vladimir Putin som gradvis viser sitt sanne ansikt, og på veien blottlegger det dobbeltmoralske Europa og, især, USA; bombenes Jens, som skal bygge demokrati på jetfly, posterboy Tony Blair som skal modernisere venstresiden med høyresidens klær og språk, og så videre. Sånn sett fungerer mange av stykkene som parodier på feilslåtte og dobbeltmoralske visjoner. Utfordringen til stykket er at den både, tilsynelatende, vil være en komedie og en tragedie. Når vi gradvis går over til tragedien, mister den meg. 

Det blir brått mer alvorlig fra 2013 av, med Euromajdan i Ukraina, som får EUs og Merkels velsignelse, og et Hellas som ønsker seg en sjekk for å redde landet etter Eurokrisen, men som Merkel ikke tillater dem. Plutselig får vi høyrepopulistenes inntog (2015), som i Moldovas saksofoninnbydende 2010-bidrag ønsker å kaste innvandrerne ut, en Boris Johnson som melder Brexit i tonene av Hard Rock Hallelujah, og en Donald Trump som i 2016 skaper fullstendig kaos - den strenge regien mister her kontroll på Europavisjonar. Ja, vi skal, på forutsigbart vis, merke at det gradvis går mot et kaotisk helvete. Mellom alt dette, klamrer vi oss til Merkels humanistiske bidrag, som vi så gjerne skulle ønske at vinner. 

Nei, jeg kjøper ikke dette. Chantal Mouffe, en kjent politisk teoretiker på venstrepopulistisk side, mener feilen vi i Europa begikk var å akseptere den nyliberale, globaliserende vei som eneste vei, og samtidig avfeiet alternative veier fra blant annet høyrepopulistisk hold som nasjonalistisk, rasistisk og xenofobisk ræl. Så klart skal vi ha moralske prinsipper, men alle som forespurte en alternativ retning, ble henvist til sidelinjen sammen med politikken som sådan. Dette var markedets tidsalder, og vi måtte bare tilpasse oss det. Vi ble moraliserende: Vi er de gode, alle som roper om et ønske om en annen retning de onde. Med marked løses alt. Opplevelsen av Europavisjonar ble en slags bekreftelse på dette: Vi skal få markert oss som de gode, som tross alt har rett selv om alle andre ikke vil lytte til oss. Det er som å sitte i tidenes ekkokammer med andre høyere utdannede, som skal moralisere for en siste gang før verden går ad undas. Her er det ingen av oss som stemmer Listhaug, Le Pen eller Trump. Kanskje feilen ligger i denne fortsatte moraliserende holdning overfor alle fremmedgjorte som velger seg høyrepopulismen når vi uansett peker på marked og fraværende politisk handlingsrom? 

Hvis hensikten med Europavisjonar var dette metalaget, at det blottlegges at vi er på Team Good, og at vi tror vi uansett skal vinne til slutt, er stykket genialt og min raljering et bevis på min falske bevissthet. Kanskje leser jeg for mye eller for lite inn i stykket? Jeg vet sannelig ikke, nå ble jeg usikker. Men jeg må uansett konkludere med at dette var en forutsigbar, moraliserende historietime om et Europa etter 1989.