Alpha-hannen og den skyldige Eva

«Ikke ta dere tiden med letingen, dere bærer på en biologisk klokke,» sa to gutter til meg og venninnen min på vei hjem fra en fest. Begge var treningsfanatikere med en egen YouTube-podcast, og samtalen utviklet seg raskt til en enveisdiskusjon. Jeg forsøkte å si noe i mitt forsvar – bare for å bli overdøvet av høye stemmer, latter og hender i været for high-fives. På kort tid var jeg fanget i deres podcast-univers, der en av dem også erklærte at jeg ikke var «coachable».

Det er lett å tenke at de bare var sære eller hadde en merkelig humor, men samtalen avslørte en dypere struktur. Det var et verdensbilde murt opp av en nesten beundringsverdig trofasthet – og samtidig godt isolert fra all støy utenfor deres egen boble.

Bak humoren og de sukkerholdige Prime-flaskene skjuler det seg en ideologisk oppvåkning blant menn. Denne bevegelsen pulserer gjennom internettkulturen og finner sitt uttrykk hos skikkelser som Andrew Tate og Jordan Peterson. De har blitt symboler for en ny tidsånd, en der Wolfgang Wee troner som Norges mest populære podcastvert. Med yngre menn som hans trofaste lyttere, er han blitt stemmen for en ny generasjon gutter preget av guttastemning og kvinnekritikk.

I disse nisjene fremstilles dagens woke-samfunn, endrede datingnormer og økt innvandring som faktorer som har skapt et tomrom for menn.

 I et intervju med D2 hevder debattredaktør i Subjekt, Mikkel Ihle Tande at mange menn sliter med å finne sin plass i et moderne samfunn der kvinner har blitt mer selvstendige. Resultatet er en bevegelse som forsøker å spore tilbake til en «ekte» og «ren» maskulinitet. Dette innebærer at menn tar grep om spillereglene på nytt.

For noen representerer dette en gyllen mulighet til å redefinere hva det vil si å være mann. Menn som Jordan Peterson vil skape fellesskap og hjelpe unge menn ut av destruktive vaner. Alpha-podcastene som Mannspodden kan fungere som talerør for utenforskap og ensomhet, men de er også med på å reprodusere kjønnede makthierarkier, ofte gjennom kvinnefiendtlige og rasistiske ytringer.

Ifølge Likestillingspodcasten er appellen til disse podcastene at vertene hevder å ha «privilegert innsikt». De er så ufiltrerte som mulig, og gjestene er der primært for å bekrefte vertenes verdensbilde. Et typisk format når kvinner inviteres, ser slik ut: Damen blir spurt om dating, gir et teit svar, og en alpha-male-vert setter henne på plass.

Et eksempel på dette er YouTube-kanalen Gutta, hvor en av de mest sette videoene heter «Baris vs. 20 illsinte feminister». Her argumenterer Sebastian Brevik mot kvinnelige deltakere i temaer som spenner fra fornybar energi til hvor mange kjønn som finnes. Et gjennomgående trekk i videoen er måten han avbryter og overstyrer kvinnene. Kvinnene er der ikke for å debattere, men for å bli korrigert og dempet.

Men er menn virkelig fortapt hvis de ikke har ambisjon, disiplin og en direkte kommunikasjonsstil uten frykt for å såre noens følelser? Er maskulinitet utelukkende et spørsmål om testosteron, eller handler det om å brøle i en mikrofon mens man setter kvinner på plass? Er maskuliniteten som en stålball – solid, men kald, uten myke kanter eller varierende former?

Mens figurer som Andrew Tate fyller unge menn med en falsk selvtillit – en slags steroideffekt på egoet – sprer YouTube-kanaler som Gutta et narrativ der kvinner fremstilles som naive og uintelligente. Dette er ikke bare underholdning, men en strategi for å redefinere kjønnsroller hvor alt kokes ned til biologiske forklaringsmodeller.

Denne renessansen begrenser kvinners innflytelse, både sosialt og politisk. I stedet for å gi menn en reell vei ut av utenforskap, ender disse bevegelsene opp med å skape en boble hvor maskulinitet blir en rivningskule som bare eksisterer ved å knuse alt i sin vei. Kvinner reduseres til en kropp med en tikkende aldringsklokke, verdsatt etter utløpsdato heller enn individualitet, mens samfunnet ser ut til å bevege seg bakover.