Er mannedebatten representativ?

Det er ikke feil å påstå at menn i dagens samfunn gjennomgår en «ideologisk oppvåkning», slik forrige ukes kommentar i Universitas tilsier. Podcastgutter, treningsnarkomaner og høylytte menn med sterke meninger florerer på nett. Det kan være fristende å kondensere deres vemmelige meninger ned til dumdristighet eller overdøvende stemmer. Men i realiteten bunner det i dype strukturelle problemer. En mangel på konstruktive mentale verktøy og å kunne prate åpenlyst om lidelser som mann. 

Det å bli en god mann er en lang reise, som henholdsvis innebærer en del sjelesøking. Med mangelfulle emosjonelle kapasiteter, og et samfunn som ikke nødvendigvis lytter, tyr man til noe som føles som et plaster på såret. Samtidens plaster er disse mennene på nett, som mener de har svarene på hva det vil si å være mann. 

Jeg har vært mange menn i min tid. Usikker sjel, kontroversiell jævel og deprimert drifter. Å vokse inn i mannsrollen innebærer å prøve en del hatter. Det innebærer å prøve og feile. Uten en fastsatt mal for hva det vil si å være mann, er det lett å la seg påvirke. Påvirke av menn med sterk retorikk basert i erindringer om fortidens glansår. Andrew Tate har en Bugatti, Trump er selverklært millionær og Musk var en gang sett på som Iron Man. Det er ikke nødvendigvis innholdet som frister, men heller retorikken som har fotfeste i deres materielle meritter. Likevel kan ikke status, makt eller penger verne mot livets harde skole. La oss heller lære hverandre å tilegne oss ordleggelse av emosjoner, transparente diskusjoner og medmenneskelighet. 

Men har det seg slik at alle som ikke faller innenfor en etablert dogmatikk, er mannssjåvinister og kvinnehatere? Er disse Alpha-hannene representative for en hel gruppe? Konsekvensen av en slik tankegang er steilere fronter i samfunnet. Og mens man er opptatt av å tilskrive hverandre dikterende merkelapper, glemmer vi hva som er roten til problemet. Vi er alle mennesker. Alle usikre sjeler som rett og slett søker tilhørighet. Å møte uoverensstemmelser med kalde motpoler, gjør det ufattelig enkelt å forsterke forutinntatte meninger. 

Maskulinitet er et ord som har fått mange negative konnotasjoner. Lenge trodde jeg at det å bli mann var å bli som min far. En tradisjonell maskulin mannemann, som hadde en overdøvende stemme og styret hjemmet med en jernhånd. Da jeg ble eldre, ble det svært innlysende at dette ikke var bærekraftig. 

Den type maskulinitet er en fakkel som brenner sterkt, men som til gjengjeld brenner ut skremmende raskt. Depresjon og selvmordstanker var overveldende følelser som preget min hverdag. Det var en kamp som foregikk bak lukkede dører, i mitt eget lukkede sinn. Jeg kunne simpelthen ikke ordlegge nyansene og kompleksitetene av de følelsene, og konsekvent tyngden det bar på psyken min. Heldigvis, med et fantastisk flott støttesystem som tillot meg mange tårer, klarte jeg å grave meg ut av depresjonens dype grunner. 

Mange menn har ikke denne muligheten. Bebreidelser og tunge tanker kveler noen av oss, slik at vi aldri får våre stemmer hørt. Fokuset for mange av oss menn er ikke å tilegne oss materielle goder eller underdanige kvinner. De fleste av oss lever i en slags gyllen middelvei, som ikke representeres i debatter eller på sosiale medier. Stille kamper som skjer bak lukkede dører, der det er mange tunge følelser og traumer som det må tas oppgjør med. 

Målet spør du? Ikke å bli noen andre, nei. Heller å bli en god mann, og viktigst av alt et godt menneske. Det er aspirasjoner vi alle sammen har. Samtlige av oss lever livet for første gang. Kanskje vi ikke er så forskjellige som vi liker å tro. En gjeng med usikre jævler, rett og slett