– Vi har pupper, penis, valker og vagina – vi har alt!

— Bare åtte uker, også har dere laget alt dette, det er jo helt sjukt!

Liv Evjan, førstelektor ved Westerdals institutt for kommunikasjon og design, kan ikke tøyle sin begeistring idet hun introduserer eksamensutstillingen til sisteårsstudentene på studieprogrammet Art Direction, den første onsdagen i oktober.

En av studentene som denne dagen avduker sitt prosjekt, er Liza Mehlfeldt. Hennes fotoprosjekt «Liker ... Liker ikke ... Liker ... Liker ikke ...» består av til sammen hundre analoge fotografier av femti ulike mennesker, montert i inngangen til eksamenutstillingen. På den ene siden av bildeveggen er femti bilder av modellenes mest likte kroppsdel, på den andre deres største usikkerhet. Mehlfeldt ønsker med bildene å understreke at kropp er kropp, at alle — uavhengig av kjønn, alder, hudfarge og størrelse — har sine usikkerheter, og at det er helt greit.

Les også: Kunstner Ane Graff bruker naturvitenskap aktivt i sin kunst: Kunst i petriskål

Personlige grenser

To uker før åpningen av eksamensutstillingen møter vi Mehlfeldt underveis i arbeidet.

— Det pleier egentlig å være skikkelig fint lys her når det ikke er så overskya, unnskylder hun idet vi ankommer dagens fotoøkt.

Vi er i leiligheten hennes på Grünerløkka. I løpet av de to første ukene i september har femti forskjellige mennesker vært gjennom den samme døren for å bli fotografert i lyset fra de to stuevinduene. Noen av dem kjente fotografen godt, andre var fremmede som fant prosjektet gjennom Facebook eller felles bekjente.

På en pult ligger fire engangskameraer. To av dem er markert med «liker», to med «liker minst». Mehlfeldt fikk ideen til et fotoprosjekt om kropp og usikkerheter gjennom kroppspositivisme-bevegelsen på Instagram. Men det er også et resultat av hennes egne erfaringer med usunt kroppsfokus.

Hun har selv gått aktivt inn for å avlære seg de holdningene vi blir tillært fra ung alder. Takket være markedskrefter som tjener på at vi aldri blir tynne nok, pene nok eller sunne nok, har vi blitt programmert til aldri å bli helt fornøyd, mener Mehlfeldt. Derfor blir hun nå nærmest rørt når hun snakker om hvilke barrierer hennes modeller har trosset for å bidra til dette prosjektet.

— Jeg må liksom hente meg selv litt tilbake og tenke på hva folk faktisk gjør. Det er virkelig ikke bare bare å komme inn i en fremmed persons leilighet, snakke om usikkerhetene sine, kle seg naken og bli tatt bilde av. Og så skal det stilles ut i samme slengen! sier Westerdals-studenten stolt.

Tankeoppgjør

Denne regnværsdagen er det Mehlfeldts venninne Elin Sandvik Thomassen som skal fotograferes, og det er tydelig at jentene kjenner hverandre godt. Thomassen og Mehlfeldt har gjort lignende prosjekter sammen tidligere, og selv med Universitas' utsendte til stede sitter både praten og klærne løst.

Thomassen, som selv studerer på Einar Granum Kunstfagskole, synes ofte at det kan høres banalt ut når man skal sette ord på kunst. Men banalt eller ei har hun tro på at prosjekter som dette kan endre folks syn både på egen og andres kropp.

Før Mehlfeldt fotograferer prosjektdeltagerne, ber hun dem alltid om å fortelle litt om hvorfor de har valgt å delta i prosjektet, og om hvordan de har bestemt seg for hvilke kroppsdeler som skal fotograferes. Thomassen får ingen forskjellsbehandling.

— Det som er så fint med prosjektet, er at man blir tvunget til å ta et oppgjør med sine egne tanker. Jeg vet hva mine usikkerheter er, men det var ikke før du spurte meg om å delta, at jeg måtte tenke på hvorfor, sier Thomassen og forteller at en kommentar hun fikk i ungdomsårene, har fulgt det forholdet hun har til magen sin i dag.

Med det setter hun ord på Mehlfeldts største bekymring knyttet til prosjektet. Hun har vært redd for at dette kan skape mer av det usunne kroppsfokuset som hun ønsker å fjerne, men mener også at noe av det viktigste man kan bidra med i kampen mot usikkerhetene, er representasjon. Hun ønsker at folk skal føle seg sett, og håper at det kommer tydelig frem.

— Jeg håper at folk kan se en annen person med den samme usikkerheten som de selv har, og at det får dem til å føle seg jævlig bra. Man tenker jo veldig sjelden at en cellulitt eller en valk er stygg, når man ser den på noen andre.

Kroppspositivisme og fettaktivisme

Carina Elisabeth Carlsen er kroppsaktivist og foredragsholder og står bak den kroppspositivistiske Instagram-profilen «fetmenfattet». Hun har selv deltatt i prosjektet og mener Mehlfeldt setter fingeren på noe viktig ved å vise at alle har sine usikkerheter:

— Det at alle føler seg utenfor, tyder jo på at vi lever i et ganske sykt samfunn.

Kroppspositivismen begynte som en sosial bevegelse for å styrke og belyse den plassen — eller mangelen på plass — som overvektige kvinner og menn får i samfunnet. Men det som begynte som en politisk bevegelse, har nå mistet noe av sitt opprinnelige fokus, mener Carlsen.

— Det er ikke dermed sagt at ikke alle skal få være med, men jeg synes det har blitt litt for mye «se så søt jeg er i blomstertruse» — selv om jeg definitivt er en del av dette selv, sier Carlsen og legger til at hun opplever det som at bevegelsen har blitt mer individorientert etter at den inntok sosiale medier.

— Det er ikke noe galt i å ha normkroppen eller være fornøyd med å være en påvirker, men jeg mener det er viktig å løfte debatten ut av Instagram, og jeg opplever at de færreste gjør det. Sosiale medier er kjempefint, men hvis man ønsker å være en aktivist, så må man også tørre å delta i debatter, ta praten og få løfta kunnskapen rundt dette. Det er mange måter å gjøre det på, og Mehlfeldts bidrag er et godt eksempel, mener hun.

Også Mehlfeldt har opplevd å ha et ambivalent forhold til den bevegelsen som i utgangspunktet skulle gi henne bedre selvtillit. Den bevegelsen som skulle representere større, mer realistiske kropper, har etter hvert også utviklet et ideal, og flere opplever nå at det er kriterier som må oppfylles for å passe inn i en «pluss-size-verden». Nå er hun bekymret for at påvirkere med stor innflytelse skal skape et uoppnåelig ideal der man er pluss-size, men bare på de rette stedene.

Derfor valgte Mehlfeldt å bruke det analoge engangskameraet som et virkemiddel i sitt prosjekt. Med begrenset studentbudsjett og akkurat nok filmrull til å ta to bilder av hver modell fikk hver og én bare ett fotografi per kroppsdel. Ingen mulighet for flere bilder, ingen mulighet for redigering i ettertid.

— Det skal være ett bilde, tatt med blitz, rett på kroppsdelen — ikke noe mer enn det. Så jeg vet heller ikke hvordan bildene blir før jeg har fremkalt dem, forklarer Mehlfeldt og skyter det andre og siste bildet av Thomassen.

Knuste speilet

Rundt føttene til fotografen maler en langbent katt, i vinduskarmen ligger én til.

— Hun kunne faktisk fått være med i prosjektet, for hun har også blitt «fat-shamet», sier Mehlfeldt med en lett latter i stemmen idet den store katten hopper ned på gulvet. Men det ligger likevel et alvor i kommentaren.

For omtrent et år siden knuste Mehlfeldt et stort speil hun hadde i leiligheten sin: det som viste hele kroppen. Det knuste speilet var et uhell, men da skaden først var skjedd, valgte hun å ikke erstatte det.

— Jeg levde et halvt år uten et speil hvor jeg kunne se hele kroppen min, og det var så befriende!

Ved å bli bevisst på hvor mye speilet hadde å si for sin egen hverdag, ble Mehlfeldt også mer oppmerksom på de hun hadde rundt seg, og hvordan de alltid skulle se på, rette på og sammenligne utseendet sitt. Dette var med på å legge grunnlaget for det som noen måneder senere skulle bli eksamensprosjektet.

I dag er Mehlfeldt komfortabel i egen kropp, og med å vise den frem akkurat sånn som den er. Men det har ikke alltid vært tilfellet. Hun oppsøkte selv den kroppspositive bevegelsen på Instagram da hun trengte et selvtillitsløft, og forteller åpenhjertig om hvordan nettopp det å se representasjon av ulike kropper hjalp henne.

— Jeg trengte å høre og se andre som elsket valkene og cellulittene sine, sånn at jeg også kunne akseptere mine. Men så kommer man lenger i prosessen, og da kan man etter hvert komme over hele det fokuset, sier Mehfeldt, som håper at man kan bli flinkere til å se sine egne styrker og det man er fornøyd med, heller enn bare hva man skulle ønske var annerledes.

Under hvert møte med sine modeller har hun derfor gjort et poeng ut av å snakke om, og fotografere, den kroppsdelen de er mest glad i til slutt — for å avslutte møtet med noe som er hyggelig.

— Mange ler litt når de skal snakke om hva de er mest fornøyd med ved seg selv. De bagatelliserer det som er fint, og det tror jeg er en veldig norsk greie. Men jeg tenker bare sånn: Herregud, så deilig å kunne si at du digger rumpa di, liksom!

— Det er ikke fint eller stygt

Den mest utfordrende delen har vært å sørge for at alle føler seg representert, forteller Mehlfeldt om prosjektet når Universitas spør om hun tror det kan være med på å gjøre en forskjell. Aller helst skulle hun ønske at hun kunne gjort prosjektet større og fått med flere modeller, med større spenn i alder, hudfarge, kjønn og funksjonsvariasjoner.

— Med én gang man sier at man skal være inkluderende, så må man på en måte ta med alt, og det er jo det jeg vil, men det har vært kjempevanskelig, forteller hun under åpningen av eksamensvisningen.

Men med tanke på de begrensningene prosjektet bød på, er Mehlfeldt likevel fornøyd med den bredden hun klarte å fange. Prosjektet representerer kanskje ikke funksjonsnedsettelser, men i hundre bilder har hun fanget ulike aldersgrupper, kjønn og etnisiteter. Og ikke minst ulike sikkerheter og usikkerheter.

— Vi har pupper, penis, valker og vagina — vi har alt! Og det er ikke fint eller stygt, det er bare kropp.

Les også: Tips til trygg flørt: Dating med distanse