En kald by frosset i tid

Noen kunstverk føles ut som et øyeblikk frosset i tid, som et maleri med uendelige detaljer, eller en skulptur av en person midt i en bevegelse. På albumet Sculptures From Under the City Ice er det øyeblikk fra livet til Christian Winther som presenteres for lytteren i form av impresjonistisk, støyete rock som trasker av gårde i sin egen verden og tanker – men som fortsatt inviterer deg til å gløtte inn. 

På samme måte som en impresjonistisk maler vil bruke tykke malingstreker og mange farger for å skape dybde og liv i et maleri, bruker Winther hans fantastiske sans for lyd, improvisasjon og evne til å lage de villeste lyder med gitaren til å bringe de rolige rocke- og folkelåtene hans til live. Gitarene balanseres ut gjennom albumet med Winthers myke, nesten blyge vokal, som gir rom til resten av bandet til å improvisere og drive låtene fremover. Valget å ha albumet produsert av noisemusikeren Lasse Marhaug lønner seg, da hans erfaring bringer ut potensialet i et lyddesign som tar stor plass over albumets syv låter. 

Tittelsporet er et tilbakelent og meditativt stykke rock som holdes spennende med bråkete lydspill som minner om New York-bandet Television, mens Winther i teksten følger et isflak som flyter ned en elv og ut i fjorden. Naturmotivene dukker opp i tekstene gjennom hele albumet, og vil vekke de latente nasjonalromantiske følelsene til enhver person oppvokst med minner om norsk natur. «Monochrome» starter med gitarer som spiller så angulært at det føles ut som å bli pisket i ansiktet av et kaldt vindkast på en dag der det nærmest snør sidelengs (noe som også gjenspeiles i det dype, blåsende støyet som dukker opp i låten). 

Albumets desiderte høydepunkt er for meg låten «Headspace», som starter med en nydelig improvisert passasje med klimprende, americanainspirerte gitarer og dekorativ perkusjon som åpner seg opp for Winthers diktning om selvet i ett med naturen. Denne sangen spiller på samme elementer som Phil Elverum får så godt til på sitt beste, men tar samtidig i bruk grepene som gjør Winther og denne platen så unik. Det kreative lyddesignet, det tette, men løse gitarsamspillet og låtens friforme struktur hever denne til å være en spesiell opplevelse. 

Låten som følger, «Dark Blue», er den korteste sangen på albumet, og føles dessverre slik ut òg. Teksten vekker følelser av å våkne midt på natten og titte ut på nattehimmelen, som er et nydelig motiv, men den får dessverre ikke den samme tålmodigheten som resten av albumets tregere låter trenger til å utvikle seg fullt ut. Albumets siste låt får den luksusen, og leverer den sterke, støyete, men drømmende avslutningen som dette albumet fortjener. 

Det er en sjelden begivenhet å høre et album som har en så sterk sonisk identitet, og enda sjeldnere er det også at den høres så kjent og nær ut. Sculptures From Under the City Ice er et album det føles ut som alltid har vært, og vil være med deg i den norske vinteren.