En aktuell øyeåpner

Esther har ikke har forholdt seg til sitt samiske opphav på mange år. Da hun flytter til Alta for å jobbe som lærervikar, introduserer fetteren hennes Mihkkal henne for urettferdigheten samene står overfor. Vågal som han er, vandrer han rundt i byen med kofte uten skam, samtidig som fiendtligheten og fordommene tar han igjen.

Etter gjentatte forsøk klarer Mihkkal å tenne en gnist i Esther. Hennes avdøde far var stolt same, og lineært med at hun dypdykker i hans historie, engasjerer hun seg mer og mer i kampen for samiske menneskerettigheter og deres naturarv.

Ella Marie Hætta Isaksen gjør en utmerket jobb i rollen som Esther, en karakter som går igjennom en fundamental identitetsutvikling.

De gjennomgående fordommene og hatet mot samene går dypt inn på Esther, og til tross for hennes fetters fortvilelse, vender hun både sin egen identitet og samene ryggen. Både aktivt og passivt deltar hun i den stadige latterliggjøringen av samene på lærerværelset og i lokalsamfunnet.

La elva leve tar oss med tilbake til slutten av 70-tallet og aksjonene ved utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1979, som samene mente var et angrep på deres naturarv interesse. Regjeringen overkjører samene brutalt.

Sammen med aktivister fra hele landet, tester de ut ulike former for sivil ulydighet for å bli hørt. De lenker seg sammen foran elven i protest, og sultestreiker foran Stortinget. I dag er denne tematikken igjen høyst aktuell.

«Dra hjem til reinflokken din, jævla fjellfinn», blir samene fortalt. Men selv om handlingen er lagt til samenes kamp om å beholde Altaelva, belyser filmen mye mer enn statens hunger på utbygging av vannkraftverket.

Både gjennom relasjonene til hovedpersonen og i lys av statens politikk, viser og problematiserer filmen den grove og systematiske undertrykkelsen samer har blitt utsatt for.

Filmen begynte å kjede meg den siste halvtimen, den strekker plottet tynt over 118 minutter. Hadde filmen egnet seg bedre i et annet format?

I stedet for å rushe gjennom en omfattende historie, kunne regissør Ole Giæver engasjert seerne ved å la oss bli enda bedre kjent med personene. Jeg vil bli bedre kjent med familien og relasjonene til Esther. Men det hadde ikke latt seg gjøre med en enda lenger film – derimot ville jeg likt å se Giæver regissere La elva leve som en serie.

Men filmen har lyktes. Som anmelder sitter jeg igjen med en følelse av naivitet, skam og ubehag. Selv med de mange skoletimene om fornorskningspolitikken og den systematiske undertrykkelsen av samer siden 1800-tallet, var det denne filmen som skulle gjøre meg ordentlig bevisst på denne mørke siden av norsk historie.

La elva leve illustrerer hvor viktig det er å ta vare på urbefolkningen og dens kulturarv. Til tross for at filmen gikk på tomgang den siste halvtimen, er dette absolutt en film som burde bli fast inventar i klasserom landet rundt.