Alt er lov i krig og kjærlighet

Selv om man kanskje skulle tro at det var en referanse til nummeret i rekken av norske krigsfilmer som er blitt laget de siste par årene, er tittelen «Nr. 24» i stedet hentet fra kodenavnet til den norske motstandsmannen Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Der det kan være fristende å harselere med vårt selvforherligende behov for å filmatisere norsk krigsinnsats igjen og igjen, er det på samme tid forståelig: Vi var et lite land involvert i en stor krig, og arbeidet som ble nedlagt med å yte motstand og sabotasje, var på mange måter bemerkelsesverdig. (Og så selger de jo ganske bra, la oss ikke glemme det). Men selv om man jo begynner å se seg forsynt på patriotiske og dypt patosfylte krigsfilmer, kan man samtidig hevde at «Nr. 24» er blant de bedre og mer velkomne tilskuddene.

Filmen er finurlig komponert gjennom å veksle mellom den eldre Sønsteby, sympatisk fremstilt av Erik Hivju, som i vår tid holder foredrag for en skoleklasse på Rjukan, og Sønsteby den yngres rolle som aksjonssjef for Milorg og sabotasjegruppa Oslogjengen under krigen. Sjur Vatne Brean er fenomenal i portrettet av den streite, alvorstunge og tilsynelatende alminnelige unge Sønsteby, som på slutten av krigen sto igjen som en av de mest betydningsfulle motstandsmennene, samt landets høyest dekorerte borger. 

I løpet av filmens gang får vi et omfattende innblikk i hvordan krigen forløp seg for Sønsteby og hans sammensvorne – fysisk så vel som psykisk. Jo lenger krigen pågår, jo større farene blir, desto mer må Sønsteby bevege seg ut i moralsk usikkert farvann. Mot slutten av krigen blir aksjonene i større og større grad sentrert rundt likvidasjonen av norske nazister.

Klimakset nås når han får vite at hans nære barndomsvenn fra Rjukan forsøker å angi sabotasjegruppen, og han står overfor valget: Skal hele gruppen avsløres eller skal han myrde sin barndomsvenn?

Til tross for et noe forglemmelig og innimellom keitete manus (skrevet av Erlend Loe av alle), klarer regissør John Andreas Andersen å fremstille Sønstebys risikable, modige og vanskelige handlinger på et temmelig gripende og dramatisk vis (skjønt det tidvis bikker over i det overdramatiske) – godt hjulpet av en effektiv bruk av lyd og musikk. Her gjør Radiohead (!) et overraskende solid bidrag.

Det bør for øvrig nevnes at filmen deler flere scener og likheter med «Max Manus» fra 2008. Men der villstyringen Manus tidvis var litt anmassende å følge, er Sønsteby selve mønsterbildet på den norske motstandsmannen. Samtidig, i motsetning til Manus, fremstilles ikke Sønsteby som noen kompleks eller feilbarlig karakter (han ender liksom alltid opp med å gjøre det rette, i motsetning til 99,99% av alle mennesker), men filmen evner likevel å vekke de riktige følelsene hos publikum. I løpet av den føler man både beundring for hans mot, frykt for hans død og medlidenhet med hans sorger – akkurat nok distansert til at man kan føle denne underlige formen for nytelse krigsfilmen åpner for. 

Likevel, når alt kommer til alt, er «Nr. 24» i store trekk en ukomplisert, hyllende og tidvis høyttravende underholdningsfilm. Og vet du hva? Iblant er det mer enn nok.