60-tallet er tilbake

Villskudd har snekret sammen sitt første album. Det sparkes i gang med «Siste kveldstog», og vi vet med en gang hvor det bærer. Her er det råkk for alle penga. Det er en klar Dylan-fra-midten-av-60-tallet-inspirasjon i åpningslåten, med plingplong-gitar og orgel akkompagnert av en grov vokal som drar på ordene. Se for deg det beste av Dylan, men på norsk og i 2023. Sangen har et godt driv, og vi dras gjennom en noe turbulent kjærlighetshistorie.

Med tittelsporet tar bandet det ned ett hakk. Sangen reflekterer om hva som er lykke, at ingenting er som før, og en studenttilværelse uten lengsel. Låten overrasker med en plutselig kvinnelig vokal, som faktisk ga anmelderen gåsehud da han hørte den for første gang, og i harmoni med den skrålete hovedvokalen gir den en slags Skjønnheten og udyret-effekt der vokalene understreker særegenhetene til hverandre. Dette er musikk som jeg har lyst til å høre live i en pub før røykeloven eksisterte.

Albumet virker som en slags klassisk rock «revival», og i motsetning til de fleste revival-bandene som har kommet de siste årene, har Villskudd faktisk klart å lage 60-tallsmusikk uten å høres ut som en parodi av band fra den tiden. Albumet består av flere musikalske uttrykk som surferock, blues og ballader, og akkurat som musikk fra 60-tallet, tror jeg det vil ta seg godt ut i fysisk format.

Tekstene er lette å kjenne seg igjen i, og dreier seg blant annet om alkohol, kvinner, ensomhet og selvmedlidenhet. Det er også lett å føle med tekstforfatteren når han innser at «denne brennende gang blir hun aldri min noe mer» eller når han lurer på om du ikke «synes litt synd på deg sjæl nå?» Dessverre er det ingenting i tekstene som tilsier at disse sangene er skrevet i dag. Dette er ikke nødvendigvis dumt, for temaene som tas opp er universelle for alle generasjoner, men jeg lurer på om målet til Villskudd er å nå den eldre garde mer enn det er å gjøre unge lyttere heltente på gammel musikk.

For det er lite trolig at disse gutta ikke har opplevelser og referanser som vil treffe et yngre publikum, men dette har de valgt å ikke synge om. Hvis målet faktisk er å appellere til de over 50, kan det fort bli et grått publikum på konsertene deres.

På den akustiske «Flyttevisa» får vi høre en ny vokalist. Jeg tar meg selv i å tenke det samme jeg tenker når bassist Lars Beckstrøm synger på DeLillos-låtene: «Han har jo en mye finere stemme enn Lars Lillo». Sangen er rolig og fin. Kanskje litt for fin, for den passer ikke helt inn med resten av albumets stemning og lydbilde.

Dette blir dessverre den sangen hvor man benytter sjansen til å kjøpe seg en pils når man er på konsert. Villskudd finner ikke opp noe nytt med denne platen, men det tror jeg heller ikke de har som mål. Når de dessuten får til sjangeren så bra som de gjør, er det heller ikke nødvendig.