– Alle spør meg om jeg er redd

Etter å ha tilbragt én måned på Det europeiske sykehuset i Gaza, er Erik Fosse tilbake i Oslo. Men han har det fortsatt travelt. I bakgården på Sagene, har Universitas fått en liten time hjemme hos kirurgen, før han skal videre til et møte på Rikshospitalet.

– Du lever to veldig forskjellige liv. Klarer du å være til stede her i Oslo?

– Ja, absolutt. Det er ikke noe vanskelig, sier Fosse bestemt, og legger til:

– Man må leve der man er. Jeg har jo holdt på med dette i 40 år nå på si. Det er blitt en livsstil. 

Verdens øyne og øre

Det var ikke humanitært arbeid Fosse forestilte seg at han skulle drive med da han studerte medisin på UiO. Men etter å ha vært i Libanon med Palestinakomiteen i 1979, ble han solgt. 

Fire år senere var han med å stifte Norwegian Aid Committee (Norwac) som han i dag er leder for. Fosse har arbeidet både på Balkan og i Afghanistan. I 2009 tok han og kollegaen Mads Gilbert seg inn i Gaza, som de to eneste helsearbeiderne fra Vesten. Dermed ble de det internasjonale samfunnets øyne og ører. Fosse var på CNN hver dag og rapporterte fra situasjonen på bakken. 

– Da protesterte selvfølgelig Israel. De sa at leger skulle stå og operere og holde kjeft, sier Fosse, som er uenig:

 – Helsearbeidere må rapportere. Hvis jeg som helsearbeider vet at det er farlig å røyke så må jeg jo si at det er farlig å røyke. Jeg kan jo ikke bare stå og operere lungekreften. Det samme gjelder dette. Hvis du ser at barn blir drept i krig må du rapportere det.

– Føler du på et ansvar som budbringer om det som skjer i Gaza?

– Ja, klart det, svarer Fosse uten å nøle. 

Han poengterer likevel at det å uttale seg kan gi konsekvenser, noe hans kollega har fått kjenne på. 

– Mads slipper jo ikke inn antagelig fordi han har blitt oppfattet som for politisk.

Norwac-lederen velger derfor sine ord med omhu når han uttaler seg til pressen.

– Som humanitær organisasjon har ikke Norwac noe offisielt standpunkt i Palestina-Israel konflikten. Jeg sier aldri noe spesielt om Israel, men om situasjonen og om hvordan folk har det. Så får man trekke sine egne slutninger.

Bombet arbeidsplass 

Siden Fosse kom hjem fra Gaza, har antall drepte palestinere bikket 35.000 og nesten 80.000 er skadet. Siden 2007 har økonomien i Gaza brutt sammen. Derfor har man vært avhengig av forsyninger fra Israel, forteller Fosse. Dette ble stoppet etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober.

– Det palestinske samfunnet var jo avhengig av mellom 400 og 500 lastebiler med drivstoff, matvarer og utstyr daglig. FN og Røde Kors har fått inn litt, men ikke i nærheten av 500 lastebiler i døgnet, sier legen og viser til dagens rapport fra FNs kontor for koordinering av humanitær innsats.

Al Shifa-sykehuset, som Fosse arbeidet ved i 2009, er nå jevnet med jorden. Det europeiske sykehuset står fortsatt, men ifølge Fosse er situasjonen der like kaotisk som før. 

– Selve organisasjonen er jo helt brutt sammen, og det blir ikke noe bedre der, forteller Fosse, som er lite optimistisk til sykehusets fremtid. 

Ut av Norge

Når Universitas snakker med Fosse er neste team fra Norwac klare for å bli sendt til Gaza. Selv må han bli hjemme og styre skuta på Norwacs kontorer. Mellom arbeidet får han også klemt inn noen timer hos medisinstudentene på UiO. Før Fosse ble pensjonert fra universitetet, laget han og Morten Rostrup fra Leger Uten Grenser en egen dag om internasjonal helse for medisinstudenter. De ønsket å vise at man som lege også har mulighet til å reise ut i verden for å hjelpe. 

– Du trenger ikke nødvendigvis å reise til en krigssone, det kan også bare være et fattigere område. Uansett er det en helt annen måte å jobbe på. Sykdomsbildet er noe helt annet hvis du drar sørover.

I år snakket Fosse med studentene om Palestina, og de systematiske angrepene på sykehus og helsearbeidere.

– Humanitærretten uthules nå til de grader. Regelen er jo sånn at helsearbeidere, sykehus og forsåvidt hele sivilsamfunnet er beskyttet i krig og skal ikke angripes. Det har jo Israel gitt helt blaffen i under denne konflikten.

Det er ikke bare i Gaza at humanitærretten er under press. Ifølge Fosse foregår det i dag systematiske angrep på sykehus og helsearbeidere verden over. Problemet til Vesten er at man forskjellsbehandler Israel, mener Norwac-lederen.

 – Det er viktig at man er konsekvent. At det ikke dreier seg om hvem som gjør det. Det er handlingen det er noe galt med. 

Ekstremsport

I februar kom Fosse og teamet hans hjem. Da hadde de vært én måned på Det europeiske sykehuset sør i Gaza. Sykehuset var omringet av kamphandlinger. Det gjorde at Fosses palestinske kolleger ikke kom seg på jobb.

– Sykehusledelsen visste aldri fra dag til dag hva slags bemanning de hadde. Da bryter strukturen i sykehuset sammen.

Ifølge Fosse er 80 prosent av alle boligene i Gaza ødelagt. Derfor har folk flyktet til det som skal være trygge områder, nemlig skolene og sykehusene. Sykehuset Fosse arbeidet på, med 250 sengeplasser, huset 25.000 flyktninger. Norwac-lederen beskriver situasjonen som håpløs. 

– Inne på operasjonsstua var det greit, men det å drive med kirurgi handler vel så mye å følge opp pasienten. Det var helt umulig å gå visit, fordi postene var fulle av flyktninger. Du fant knapt pasientene igjen.

– Hvordan klarer du å holde motivasjonen oppe i en slik situasjon?

– Humanitært arbeid i den krigssonen som Gaza er, det er musepiss i forhold til behovet. Alle spør meg om jeg er redd. Da svarer jeg at jeg ikke har tid til å tenke på meg selv, fordi det som dominerer opplevelsen er at du ikke strekker til. Uansett hva du gjør så dør folk. 

– Men hvorfor drar du ut gang på gang når du vet at du uansett ikke strekker til?

– Jeg har jo tenkt mange ganger at nå orker jeg ikke lenger. Likevel er det jo dette vi har utdannet oss til. Jobber du på et sykehus her i Norge står minst ti stykker klare til å ta jobben din hvis du forsvinner. Du er ikke veldig viktig i det norske helsesystemet fordi vi er så mange, men når du er i et krigsområde så blir du ekstremt viktig. 

Fosse erkjenner at han må håndtere mange vanskelige følelser, men at det hjelper å snakke om det. 

– Ikke nødvendigvis å snakke om alle problemene, men heller det motsatte. Om alle de positive tingene og hvor viktig det er at vi er der. Det tror jeg er vanlig i ekstremsporten, det å fokusere på det positive og dermed fortrenge frykt og de negative følelsene.