I ly fra monsunregnet

En sjelden gang går det et sukk gjennom kroppen når rulleteksten triller nedover kinolerretet, og noe som kjennes som en 90 minutters lang omfavnelse tar slutt. All We Imagine as Light er Payal Kapadias første spillefilm, og vant ifjor Grand Prix i hovedkonkurransen i Cannes, som ikke hadde sett en indisk regissør i øynene på tre tiår. Filmen er en forfriskende motsats til det maksimalistiske, og tidvis skrikete, som kjennetegner hovedstrømningen i det indiske filmlandskapet. Den har også en annen viktig funksjon: Kapadias stille konfrontasjon av urban politikk og indiske samfunnsstrukturer skjer samtidig som Bollywoods nasjonalistiske fokus øker. 

I filmen treffer vi tre kvinner, som alle kjemper ulike kamper i lengselen etter frihet. Prabha omfavner en riskoker, som ektemannen hun ikke lenger kjenner har sendt henne. Anu kler seg i burka for å kunne ha sex med sin hemmelige, muslimske kjæreste. Sammen forsøker de å hjelpe en tredje kvinne, Parvathy, som er i ferd med å miste hjemmet sitt fordi hun ikke finner papirene som kreves av griske utbyggere. 

Dokumentariske grep 

Filmen åpner med en urban symfoni: en poetisk montasje der anonyme stemmer forteller om sine kompliserte forhold til Mumbai. Bilder av travle gater, markeder, protester og folkemengder som danser og gråter farer over lerretet. Byens støy og uro brytes opp av intime refleksjoner, som ikke bare er fortellinger om Mumbai, men om universelle følelser alle som noen gang har latt seg fange av en storby, kan forstå. Blandingen av dokumentariske teknikker og fiksjon speiler Kapadias bakgrunn som dokumentarfilmskaper. Det er et genialt grep, hvor regissør Kapadia med dokumentariske grep lokker oss inn i sitt fiktive univers. 

Fargenes språk 

I Kapadias Mumbai er den bråkete og varme storbyen usedvanlig stille, og domineres av kalde, melankolske blåtoner. Det er i stillheten det sies mest, og i myriaden av små, ordinære øyeblikk – lavmælte samtaler opplyst av månelyset, lengtende blikk i sterile sykehuskorridorer, ventetiden på den fuktige t-banen – ligger en enorm sentimental tyngde. Den blå stillheten fremhever de strukturelle hindringene kvinnene står overfor i byen. Gentrifisering, kapitalisme, mannsjåvinisme og islamofobi. Verken monsunregnet eller byens inkvisitoriske blikk gir Anu og hennes muslimske kjæreste rom til å være alene. Samtidig som vi føler med kvinnene, lar vi oss også forføre av Mumbai. De magiske bildene og det medrivende lydsporet gjør det nær sagt umulig å ikke romantisere byen. 

Når kvinnene i andre halvdel av filmen forlater Mumbai og reiser til en kystlandsby, bekreftes fargesymbolikken. De melankolske blåtonene viker for varme, gule nyanser. I landsbyen er trykket fra byen borte, og sollyset som slipper gjennom filmlerretet blender oss med et taktilt håp. 

Kvinnelig intimitet 

Filmen drukner aldri i sin politiske agenda, og ulikt tidligere verker som kjennetegnes av klar aktivisme, er Kapadia her tålmodig og lover ingen løsning. Uavhengig av fremtiden til kvinnene, viser hun likevel at en midlertidig lindring finnes i kvinnelig omsorg, og at en varig frihet alltid begynner med kvinnelig solidaritet. All We Imagine as Light er slik en kjærlighetsfilm der den romantiske kjærligheten er sekundær. Det mest rørende er den usynlige omsorgen kvinnene har for hverandre, og hvordan de på tross av strukturelle hindringer finner små lommer av tilhørighet og godhet hos hverandre.