Fallos fallhøyder

dopamin

Forfatter: Alexander Fallo

Sjanger: Diktsamling

Forlag: Cappelen Damm

Alexander Fallo er kanskje mest kjent som instapoet, med over tjue tusen følgere. Men at han blant instapoetene kanskje er den dyktigste, den av dem som ligger nærmest den faktiske litteraturen, sier i grunnen ingen verdens ting. Nylig utga han sin tredje diktsamling, dopamin, hvor han ærlig og ujålete skriver om egen ADHD-diagnose, og alt hva det medfører av utfordringer i hverdagen.

Dessverre, må man nesten si – man kunne håpet Fallo skulle rette opp i instapoetenes litt rufsete rykte – er det sjeldent diktsamlingen føles virkelig lysende eller meningsfortettet.

Vanskelig blir det også å snakke om en særlig ladet stemning eller nerve nedfelt i språket. For lite forblir uuttalt, for mye må mates inn med teskje. Stoler han ikke nok på leserne sine, kan man spørre seg. Diktene rommer ingen uutgrunnelighet eller brå billedlige kast, hvor det oppstår nye, spennende fortolkninger, de inviterer ikke til tenkning eller til å se verden med nye øyne.

Alt er det samme ved endt lesning, med unntak av at man kanskje har litt mer medlidenhet med dem som lider av konsentrasjonsvansker, et litt større innblikk i en frustrerende tilværelse hvor tankene går i ett og det er umulig å beholde oppmerksomheten sentrert rundt ett punkt. Men så kan man spørre seg om ikke dette i seg selv er nok, at all poesi kanskje ikke trenger å være på nivået til for eksempel Espen Stueland eller Fallos egen kompis Endre Ruset. En viss ironi kan jo spores i at han skriver dikt om konsentrasjonsvansker, og om hvordan det gjør det vanskelig å skrive nettopp gode dikt.

En del lyspunkter byr dopamin på likevel. Ser man forbi den insisterende selvmedlidenheten (ondere tunger ville kanskje kalt det litterær syting), har flere av diktene likevel en viss sjarm og letthet over seg:

"leste noe om at
adhd-hjernen er et stort
Velutstyrt bibliotek
men det mangler en
bibliotekar i skranken
du må finne frem selv
plutselig snubler du over
det du leter etter
en støvete bok i en krok
riktig tittel men feil språk"

Kanskje vil han ikke gi kaffekjelen vinger, og det er greit nok det. Faktisk er dopamin for det meste underholdende lesning, med et til tider morsomt og lekent språk. "Mamma sveiver ned vinduet / i bakspeilet ser vi / pappkrusets gullvåte grøftedans". Det er en rastløshet og en utålmodighet over diktene som gir dem et springende og lett uttrykk, og som for øvrig gjenspeiler tematikken. For samtidig som man kan mistenke at Fallo ved et uhell har forvekslet poesi med dagboknotater tilført vilkårlige linjeskift, kan det ikke sies å være et feilslått prosjekt, men snarere en sjarmerende diktsamling uten særlig litterær tyngde.

Kanskje munner det hele ut i et spørsmål om hva prosjektet egentlig består i: Møter man dopamin med forestillingen om at det ikke skal være Litteratur med stor L, men underholdende lesning som attpåtil lar deg bedre forstå dem som er diagnostisert med ADHD, er det en strålende diktsamling. Forventer man noe mer, risikerer man å bli skuffet.