Vi må begynne å snakke om alderismen

De siste årene har jeg som regel vært eldst eller yngst i miljøene jeg har hengt i, med lite midt i mellom. Det har etterlatt meg med inntrykket at vi mennesker er bemerkelsesverdig opptatt av hvor mange år det har gått siden de rundt oss ble født, eventuelt hvor lenge det sannsynligvis er før de dør.

Du har kanskje også lagt merke til det, at andre har et oppsiktsvekkende behov for å påpeke aldersforskjeller. Jeg har gjort det samme selv, og når jeg ser tilbake på det, mistenker jegat det var for å komme dem i forkjøpet.

Rundt 25 begynte andre studenter å gjøre en greie ut av at jeg var litt eldre enn dem, med ansiktsuttrykk som antydet at jeg hadde bevegd meg inn et lukket område.

Det er ubehagelig, så da objektiverer jeg heller dem først. De var kanskje redd for at jeg skulle påpeke deres relative ungdommelighet, og kom egentlig meg i forkjøpet.

Dette føles litt trivielt å ta opp mens verden brenner, men jeg mistenker at det er toppen av et isfjell som skaper ganske mye lidelse, og det isfjellet er alderismen.

Vi liker unge ansikter, det underbygges av forskningen, og utspiller seg i praksis, som at skjermene våre er stappet med folk som enten er i tyveårene, eller ser tilstrekkelig ut som det. Halo-effekten viser at vi også har en tendens til å overvurdere evnene deres.

Samtidig kan det virke som vi alle har opplevd foreldre som prøver å bruke ordene vi har funnet på, eller ønsker å trekke frem at de liker det de unge liker, som om det har en verdi i seg selv.

Fascinasjonen for det ungdommelige virker vanskelig å skille fra baksiden av medaljongen, nemlig aversjonen mot det gamle.

For eksempel virker det som vi ikke vil lytte til de eldre. Selv har jeg neppe lyst å stå på andre siden av en «ok, boomer», som jo per definisjon er en form for objektivering, der du reduserer din samtalepartner til noe mindre enn et selvstendig tenkende subjekt.

Videre kan det virke som vi heller ikke har lyst å se på dem. Psykolog og forfatter Sissel Gran har gjort kvalitative intervjuer med eldre, og meldt til Morgenbladet at de føler seg «forbisett, usynlige, irrelevante, og uinteressante.»

En av de eldre, Kirsti Løken sa: «Vi er noe som ikke passer inn i det ungdomsdyrkende samfunnet. Vi er ikke rynkefrie, vi er ikke lekre og veldreide, vi er ikke babes. Jeg tror vi skaper uro i folks mentale bilde.» Dette utspiller seg i praktiske konsekvenser, som at man ser dem betydelig sjeldnere på tv, i mediene, eller på film.

For eksempel er kun 1,7 prosent av kildene i norske nyhetsmedier over 67 år, selv om de utgjør 14 prosent av befolkningen.

Hvorfor det? Har vi rett og slett ikke lyst å se på dem, fordi de representerer det faktum at også vi befinner oss i en konstant forråtnelsesprosess? Blir de sånn sett som tiggere, noe vi unngår på grunn av følelsene de gir oss? Jeg bare tenker høyt.

Jeg har verken tid eller rom til å løse verdensproblemer nå, men det virker for meg som vi i det store og det hele har en velbegrunnet fascinasjon for det ungdommelige, som vi likevel har blåst ut av proporsjoner.

Det er kanskje noe riktig med vår fascinasjon for det unge blikket, denne egenskapen til å beskue verden litt som en utenforstående.

Slik man som ny i et sosialt miljø legger merke til kulturens absurde selvfølgeligheter, før man over tid tar del i dens normer, til de blir som vannet for fisken – usynlig – kan det virke som unge mennesker i snitt er bedre til å avsløre de løgnene samfunnet forteller seg selv, og derfor enklere kan utfordre dem.

Men dette unge blikket er ikke synonymt med ungdom målt i antall dager siden ens fødsel, og vi trenger ikke kaste ut ungdommen med badevannet.

Vi kan beholde vår fascinasjon for den uten at vi fastholder denne groteske tendensen til å bestemme oss på forhånd for at noen er inngrodd og bakstreversk fordi hårene deres er grå, slik de alle og enhver bør være åpen for at tenåringer kan være klokere enn den gjengse godt voksne.

Vi løser ikke dette i dag, men jeg tenker det er på tide at vi begynner å snakke om alderismen, og analysere den nøye, så vi kan plukke den fra hverandre. Hvis ikke, kommer vi trolig til å angre når vi står på motsatt side av den.