Vrangforestillinger med sving

Det første som slo meg da jeg hørte denne plata, var at det minnet litt om Knutsen og Ludvigsen. Jo lengre jeg hørte, jo mer tenkte jeg på det. Wold og Wiggen har noe av den samme lekenheten som de gamle NRK-legendene. Det en utelukkende positiv sak, det representerer gode barndomsminner. Når det er sagt tvinger ikke Wold og Wiggen bare frem barndommens minner – de har mer å spille på.

Platens første låt «Gi slipp» åpner forsiktig med gitar og vokal. Selv om dette innledningsvis fremstår som en fin, rolig viselåt, tar det ikke lang tid før trommene bygger seg opp og stadig flere elementer introduseres. Dette funker meget godt. Når blåserne kommer inn nærmer låten seg en fanfare. «Gi slipp» setter standarden for resten av platen. En overraskende vending venter ofte rundt neste sving. Overraskelsene treffer godt, for det meste.

Låt nummer to, «Hvem er du?», er en av disse låtene med stadige overraskelser. Melodien, akkompagnementet, rytmen: Alene føles hver del litt off, men sammen funker det utmerket. Det gir liv og fremdrift i låten, den er spennende å følge. «Nesten nok» har nok nostalgi for hele mørketiden. Passe rolig, passe koselig, passe full av klisjeer.

En ting det ikke er tvil om, er hvor denne gjengen kommer fra. Dette er historier fra et Oslo-liv. Klisjeer om historier om å følge noen hjem og miste siste trikk er gjenkjennelige for enhver Oslo-student. Beskrivelser av denne typen ble nasjonalskatter gjennom No. 4. Tekstene til Wold Wiggen er ikke like sterke, men de kommer unna med det. Det er så mye liv og fremdrift at man ikke helt rekker å tenke på hva som nettopp ble sagt. En Senterpartivelger ville kanskje kritisert dem for å være for Oslo-sentrert, men slikt holder ikke vi på med. Vi er og blir en Oslo-avis.

Wold Wiggens beskriver seg selv på følgende vis: «Noen ganger lager vi ikke sanger i det hele tatt, da er vi bare vanlige venner som går tur, lager mat og koser oss.»

Akkurat dét skinner gjennom på hele platen: Det høres ut som de koser seg. Da er det behagelig for oss andre å være lyttere. Den gjennomgående kameratslige stilen funker godt. Det gir også rom for musikerne til å leke seg. På siste låt, «Så går vi frem», får fiolinist Børge Brustad leke seg. Da svinger det. De vet hva som trengs, og hva de bør droppe. 

Om du er på utkikk etter en plate for rolige kalde vintermorninger, er dette en plate for deg. Den slår deg ikke i bakken, men det er likevel nok liv til at du våkner.