Ikke mer enn røtter

Yellowroots slapp sin første singel allerede i 2019. Siden den gang har singlene kommet på løpende bånd, og i 2022 kom EP-en Oppskriften på et bedre liv. Men det var først i juni i år at de slapp sitt første album.

Som så ofte før, er lydbildet i Whoboy lunt, lett og samtidig kraftig gitarpreget, og musikken kan kategoriseres som indie-rock, pop-rock – eller sågar heavy-pop?

Les også: Danset seg til et av Europas beste dansekompanier

Det kanskje mest interessante med albumet er dynamikken, noe spesielt gitaristene skal takkes for. Energisk og variabelt er det – og kanskje en smule inspirert av brenn.? Især i sanger som «10 av 10», «Fait accompli» og «Theriocide» kan man virkelig kjenne det svinge. 

I tillegg til mer heftige og dynamiske låter, inneholder Whoboy også én mer langsom og ballade-aktig låt, «Sommerlåta", som faktisk står igjen som den sterkeste på skiva. Den åpner rolig, lunt og fri for tromming, omsvøpt som den er av en øm kvinnevokal, før låta med ett slår om i et heavy, heftig og herlig parti – kanskje noe à la Arctic Monkeys’ «505». Nydelig.

Les også: Late ungdommer: – Hør på Jonas, ikke Mímir

Det var det positive. For det må sies at albumet i lengden – tross de nokså fengende dynamikkene – blir litt for banalt og klisjéfullt. Om det så er melodiene eller riffene, tekstene eller koringen – man kommer liksom aldri vekk fra følelsen av at man har hørt dette alt dette før, enten i låter fra Yellowroots’ egen hånd eller andre, mer berømte og originale artister. 

Kanskje kunne man ønske at det var mer ekte på et vis. At bandet i større grad turte å skape, snarere enn å etterligne. Dessuten synes jeg at lydbildet er litt for distansert fra lytteren, det er liksom litt fjernt, litt mekanisk og kunstig. Gitarene er fete, men jeg vil at de skal knuse isen mellom Spotify og ørene mine. Det får dessverre hverken de eller resten av bandet til.

Dette synes jeg altså at de bør jobbe mer med fremover, og ettersom de faktisk spiller bra og ikke minst bra sammen, er jeg sikker på at de får det til også.

Likevel når musikken deres per nå aldri lenger enn i overflaten, man blir aldri ordentlig grepet. Kanskje kan det passe å spille albumet som bakgrunnsmusikk på et vors eller lignende. Men hvis jeg skulle sette meg ned og faktisk lytte til en skive, ville Whoboy kommet langt ned på listen.

Les også: Rektorenes beste tips for studietiden