Fengende, men forglemmelig

Første gang jeg hørte Crazy Life, tenkte jeg at dette rett og slett var ganske bra. Det var en fredag ettermiddag, og den lette og poppete sounden kledde fredagsfølelsen. Men ettersom helgen gikk og jeg rakk å høre mer på albumet, rakk jeg samtidig også å endre mening.

Og akkurat dette peker på albumets største svakhet.

For å ta rosen først: På sitt beste byr albumet på lett og leken, ja rett og slett ganske så smukk popmusikk. Det fremste eksempelet på dette er «Nobody». Dette er fengende og ukomplisert pop, full av rytme og med vellykket bruk av synth. Dansbar musikk det er vanskelig å sitte stille til!

Et annet høydepunkt er «No good». Her er det mye bass, som gjør at låta funker bra på fest. I tillegg fremstår den velkomponert, med en bridge som binder refreng og vers godt sammen. Friskt!

Også to av låtene som tidligere er utgitt som singler, «Dandelion» og «Meteorite», er fine poplåter. Uten å utfordres for mye, gis lytteren det den forventer, lette og fengende melodier man kan danse til. Særlig den sistnevnte tar jeg meg selv i å gå rundt å nynne på. Dessverre er likevel et flertall av platas låter ganske tamme og intetsigende.

Låter som «Listen», «Living Life Right» og «Let Go» gir inntrykk av å ikke ha en god nok idé i grunn. De mangler et catchy refreng og skiller seg dermed heller ikke stort fra hverandre.

Tidvis er det rett og slett et alarmerende fravær av særpreg, låtene er så like at jeg tar meg selv i å lure på om jeg har satt på samme sang på repeat. Det skyldes produksjonen. Lyden er så komprimert at selve musikken aldri egentlig får mulighet til å tre frem, i tillegg er låtene så glattpolerte at enhver form for egenart er slipt vekk.

Heller ikke tekstlig er det nevneverdig interessant, og mangelen på interessevekkende ordvalg bidrar kun til følelsen av manglende originalitet. Ofte hinter tekstene i retning noe personlig, uten at de evner å gi en følelse av noen egenart.

Resultatet er at de oppleves intetsigende og betydningsløse for låta som helhet, hvilket eksemplifiseres ved refrenglinja i «Living Life Right»: «So tired, tryna close my eyes / laying light awake at night».

I det hele gjør mangelen på originalitet at man fort går lei musikken, og allerede etter tre-fire gjennomlyttinger gir albumet en følelse av kjøpesenter; det låter som utmattende bakgrunnsstøy til bukseprøving på Carlings.

På mange måter er denne plata symptomatisk for popindustrien som helhet. Produksjonen visker ut musikkens egenart, resultatet er at albumet fremstår lite slitesterkt; det blir raskt kjedelig. I den moderne popverden har også albumformatet en underordnet posisjon.

Det er noe som preger også dette albumet, hvor majoriteten av de gode låtene alt er utgitt som singel. Albumets visuelle profil vektlegger at dette er en artist som har våget å vise sårbarhet ved å invitere lytterne inn i livet sitt.

Dette er derimot ikke spesielt troverdig, man sitter aldri med en følelse av å være vitne til livet til Anna. Til det er produksjonen for stor, vokalen for glatt, med andre ord: det lyder for kommerst til å låte sant.